Atle Lundhaug

Søndagstanker på en solskinnsdag.

Klart jeg kunne si at det var en fin søndag dette for været var det ingenting å si på. Vi sto opp med sola i dag og koste oss med frokost ute.Ingenting er som å fylle opp trekoppen med varm kaffe å drikke den utendørs. Jeg sier enda vi fordi det har blitt en vane selv om vi nå er vamp og meg og han drikker ikke mye kaffe,faktisk ingenting. Vi blir jo Eli og meg det da og det blir vel kanskje aldri mer at vi sitter ute under taket med hver vår trekopp. Selv om jeg skulle få til en overnatting eller to så står jo vinteren for dør også og da blir det vel lite kaffekos ute. Helt frem til neste sommer tør jeg ikke engang tenke på for det er umulig å vite hvordan det er da. Jeg har gått å tenkt mye på dette nye livet jeg da skal skape meg i dag da vi var ute på tur Vamp og jeg. Det ble mye tid til tanker ettersom jeg hadde glemt å lade batteriet på kameraet mitt. Bilder ble det jo ikke da. Det nye livet er jo veldig likt det gamle enda så ulikt det blir for hun mangler jo i det daglige. Allikevel så blir det jo også litt likt for det handler jo om at jeg også må ta hensyn til henne. Vårt liv vil være flettet inn i hverandres så lenge vi vandrer på denne jord. Som alle andre i denne situasjonen er jeg fri, men ikke fri. Selv om hun jo ikke bor her så kan jeg jo ikke leve helt uavhengig av henne. Alzheimer og sykehjemmet kan aldri klare å viske ut tilhørigheten til hverandre. På et vis så tror jeg vel ikke alle tenker på det. Samme hvor dårlig hun blir så er jeg fortsatt pr. definisjon hennes ektefelle. Det er ikke noe problem for meg da for jeg er like glad i henne og trives sammen med Eli selv om sykdommen hadde slitt meg ut slik vi hadde det før. Det betyr jo igjen at jeg trives sammen med henne nå også selv om vi ikke er sammen døgnet rundt. Nå har har jeg helgen å se fram imot akkurat som hun hadde den gangen jeg lå mye borte. Den store forskjellen er sykdommen i hennes hode det andre er som det var. Så på den måten blir søndagen et slit for da er jeg jo alene. Jeg synes jo jeg gjør nå som jeg sa til Eli når hun spurte,hva jeg ville gjøre dersom hun ble som Ellen. Da bærer jeg deg svarte jeg og det er vel det jeg prøver på nå selv om Eli nok mente pleiepasient, det er ikke Eli. Hun trenger bare å være i mer beskyttede omgivelser for å ha det bra. Bæringen tenker jeg på det å ha målet om at hun skal kunne være hjemme i helgene, det er mitt mål. Selv om det er målet så skal andre enn meg få ta den avgjørelsen for akkurat nå tror jeg at fra etter frokost til tidlig kveld er det hun klarer. Jeg ser litt det nå etter tre lørdager hjemme og enda har vi da hatt litt hjelp av kjemien. Det er å feire jul sammen her hos oss jeg tenker mest på for da hadde det vært koselig å være sammen til dagen etterpå.

Det ble litt overraskelse også i dag for da vi kom hjem etter turen vår fikk jeg besøk. Det at Øystein dukket opp på motorsykkel var veldig koselig og som sagt en overraskelse. Vi har har felles historie ute i skogene på østlandet noen år. Praten gikk om tidligere bravader og var så morsomt at vi egentlig aldri kom oss innendørs, vi ble på trappa. Glemt ble også kaffen du burde hatt Øystein. Det ble en tåre eller to da jeg ble alene, men ikke fordi jeg var lei meg, jeg syntes bare det var så utrolig fint gjort å legge turen innom her.

Nå skal vi ikke gjøre så mye mer enn å slappe av for i morgen venter nye tak med malekosten. Egentlig så kunne jeg gjort litt i dag, men jeg prøver lage helg til helg selv om jeg sitter her alene. Det tror jeg er en fin måte og finne tilbake til hverdagen

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*