Atle Lundhaug
oznor

Kjært barn har mange navn…………………………………

Se der ja var det mandag igjen og det har gått ei ny uke. En stor begivenhet i dag ser jeg. Instagram har funnet ut at jeg ikke har brutt noen regler for nå får jeg lov å bruke # igjen. Lurer jo veldig på hvorfor jeg ble straffet da? Nå har har jo både FB og IG blitt en markedsplass og de vil jo veldig gjerne at bloggere kjøper seg reklame for produktet de leverer. Det er vel derfor de deler ut litt gleder ei kort uke. Det var nok om det for bilder kan man vise flere steder eller ikke i det hele tatt. Gudskjelov blir det ikke noe børskrakk dersom jeg blir stille. Vi er ute å går litt Vamp og jeg for å bli kvitt biltur i går opp til Kolbu. Det ble noen timer i bil og når man sitter så mange timer alene velter det på med tanker. Konsentrasjonen på kjøringen var det så som så med. Det er alltid slik at når Jeg synes alt begynner å gå bedre så får jeg problemer igjen. Jeg blir veldig tung til sinns. Det har veldig lett for å bli slik når jeg er på steder, treffer folk og slik vi alltid gjorde sammen før. Skyggen er liksom alltid med. Det gjør jo at man blir veldig nedstemt og spiller et spill for å ikke vise hvordan det er. Det er når noe spør “ hvordan er det med deg “ som det blir fryktelig tungt. Det er ikke så bra, men hvordan skal man kunne beskrive det for noen som ikke har vært der sjøl. Det går jo ikke en time uten at tankene er på vandring ned til henne. Jeg savner Eli. Hver gang jeg ser henne savner jeg hvordan hun var. Hun er her, men er det jo ikke heller. Henne jeg kunne ta rundt er jo ikke henne jeg prøver det på nå, hun trekker seg unna. Så da står man der helt ribbet for muligheter til å vise sin kjærlighet. Slik har det vært nesten hele tiden nå i år og der blir det. Jeg vil jo så gjerne beholde henne, men samtidig ønsker jeg jo at det kunne gå mye fortere slik at man en gang kunne sette sluttstrek og si Det var engang.

Det høres sikkert ikke bra ut å si det slik, men hvordan skal man kunne styre tankene. De kommer som de vil og de styrer ingen. Så da går dagene med til å få på roligmaska og skjule hvordan det er. Det går bra, men ikke når jeg kommer hjem.

Det var i dag tidlig og i mellomtiden har jeg fått vært en tur hos Eli. Hun var mistenkelig rolig og avslappet der hun satt i stolen sin og spiste vafler. Det varte en stund, men ikke lenge nok til å kunne nyte det så veldig. Det dro igang litt forsiktig, men med såpass feil ordvalg at jeg tok henne med på rommet så vi kunne avlede litt. Rydde i skapene bruker gå bra. Det varte en trådkurv å så brøt det løs igjen bare at nå var vi alene så da fikk hun fritt spillerom for å si det slik. Om jeg savnet henne veldig før i dag så får jeg vel bare si at det gjorde jeg ikke akkurat da. Bare å lete etter en mulighet til å stikke av egentlig, men den kom aldri så vi gikk ut til de andre. Hun dempet seg litt da, men vandret rundt med øynene festet på meg og det var ikke så veldig mye kjærlighet i det blikket. Jeg vet hvordan det ender når hun begynner slik så det var bare å ta med Vamp å gå mens hun kom etter å sendte den ene betegnelsen etter den andre etter meg. Drittsekk var det jeg het og da hun dro unna gardinen i døra var det nokså tydelig at jeg var møkkhund også.

Akkurat nå var jeg glad hun er der nede for ellers hadde jeg vært drittsekk like til hun våknet i morgen. Det var en solid nedtur å oppleve at jeg aldri klarte å roe henne ned så neste besøk skal nok bli kortere for det er når hun gang på gang sier at hun vil hjem hun blir slik.

Jeg måtte jo ringe å høre hvordan det gikk da jeg forsvant og det gikk bra for hun satt å spiste. Det blir ikke hver dag jeg kommer til å dra og ikke skal jeg bli så lenge heller for det ser ut til at det blir verre da. Det er nok bare å slå en strek over planen med å ha henne hjemme ei hel helg. Jeg er lei meg, drittlei alt og trøstespiser lefse så da blir vel jeg på do i morgen, men jeg fikk så lyst på lefse for første gang i år. Det skal ikke være så enkelt dette.

4 Kommentar postet

  1. Nei det er ikke så lett, og det er vondt å lese hvordan du strever. Samtidig er det godt å se at du later til å aldri miste håpet og kjærligheten til Eli slik du husker henne fra alle de gode årene. At du fortsetter å kjempe etter (alle) nedturene er imponerende og jeg syns du er sterk og ærlig i det du skriver. Det er ikke så lett å kommentere om dagen, men jeg leser alt du skriver fortsatt, og gleder meg over hvert lille lyspunkt som dukker opp i hverdagen din. Håper natta blir god og at du kan møte morgendagen litt lysere til sinns.

  2. Vondt å lese hvor trasig du har det Atle. Eli kan jeg ikke si har det trasig for hun er i en annen verden, det er jo ikke din Eli, det er sykdommens Eli – og hun selv er ikke lenger i stand til å tenke rett og galt. Vet mange pårørende som har gitt opp å besøke sine nære kjære akkurat på grunn av slike ubehageligheter.
    Sender deg gode tanker, men om det hjelpe deg er tvilsomt – ennå, men jeg håper og tror det blir andre dager for deg igjen også.

    • Jeg gir nok ikke opp å besøke henne, men en pausedag når hun er slik som på mandag det må jeg ha. Hun har jo forandret seg fra å være stille og behersket til helt det motsatte og jeg klarer ikke av den forandringen. Tro heller ikke Eli har det trasig det er nok mest da jeg går imot hennes ønsker.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*