Atle Lundhaug

Fortiden trenger ikke være så langt unna.

Det er som om en forbannelse hviler over oss her og jeg vet vel ikke helt om jeg skal si oss heller derfor uthevet skrift. Tror vel ikke Eli har det like jævlig som jeg får det etter å ha vært hos henne. For en måned siden syntes jeg det var hånterbart, men nå er det ikke det. Det går flere timer før alle tankene slipper. Det å oppleve at en som alltid har vært rolig skal utvikle seg til det helt motsatte er helt umulig å sette ord på. Nå mangler det kun at hun blir mer fysisk så er det fullkommet. I dag gikk det bra i omtrent en halv time mens vi ryddet litt i skapene og satt litt på kjøkkenet. Prøvde å dra henne inn i en prat om noe annet enn hjem, men det gikk ikke i det hele tatt. Det hender at jeg har fått henne roligere med å sette oss litt for oss selv inne i stua for at hun skal få all oppmerksomhet fra både Vamp og meg. Hun bare vandrer rundt ustoppelig. Jeg får henne knapt til å sette seg i ett minutt. Det utarter jo en del ettersom jeg ikke svarer mer enn en gang på at hun vil hjem. Det hjelper jo ingenting uansett for hjernen hennes ikke tar inn så mye mer enn det hun alt har bestemt seg for. Hun blir veldig ufin som sagt, men så plutselig kan hun stoppe opp å stryke meg over håret. I neste øyeblikk er jeg slem og hun går videre. De få gangene jeg klarte å få henne til å sette seg ordentlig ned ved siden av meg så la hun hodet på skulderen min og slappet av et lite øyeblikk før fanden tok henne igjen. Tenk så fint vi kunne hatt det dersom hun hadde hatt bare litt ro. Ikke engang et liv sammen i disse få timene skal vi visst få beholde. Nå tror jeg rett og slett at jeg får prøve et annet tidspunkt for hun er roligere på formiddagen for det er da hun vandrer minst. Nå har hun vært der i 2 måneder og hun kan jo ikke fortsette gå rundt slik i timer for det er jo veldig stressende for henne selv også. Kanskje er det nettopp derfor hun er så urolig utover ettermiddagen da jeg bruker komme. Hadde hun vært hjemme nå så hadde jeg spurt om å få Zyprexa for det fikk vi en liten periode og den dempet det verste av denne vandringen som jeg synes stresser henne veldig. Det er jo ikke så veldig gunstig å bruke antipsykotika, men det handler jo også litt om å hjelpe henne få det roligere. Nå bestemte jeg meg da hun flyttet at dette skal jeg ikke studere mer for jeg tenkte medisiner døgnet rundt for at vi skulle få et liv. Nå rømmer jeg hver gang hun blir vanskelig og det gnager veldig på samvittigheten. Når det blir for ille som i dag så blir det et glass Black Velvet. Jeg er jo også et menneske og må dempe litt av opplevelsene. Det fine med det glasset er at det smaker ikke godt så noen vane skal det ikke bli, det er verre med rødvin for det er godt. 

En ting er vel bra da midt oppi all dritten og det er at hun er der nede. Slik hun går rundt nå hadde jeg aldri overlevd fram til nyttår. Kanskje blir det aldri at jeg kommer til å ha henne hjemme ei hel helg for når hun er hjemme må jeg holde henne igang hele tiden ellers skal hun reise et eller annet sted. Et  mål må jeg ha å jobbe for og det er det eneste jeg har igjen for alle andre er oppgitt. Håpet at vi skal kunne få en jul sammen hjemme er et mål jeg ikke har tenkt å gi meg på uten kamp for det er kanskje vår siste jul hjemme hos oss selv. Jeg tror ikke hun vet hva det er om ett år dersom det fortsetter slik. Jeg synes. så synd på alle som skal måtte gjennomleve dette helvetet. Det er akkurat det som det er et helvete. Selv om hun er der nede og jeg her så klarer ikke jeg å rømme fra virkeligheten for hvordan skal du kunne det når du får en påminnelse om det hver gang du drar dit ned og tar med deg kun dårlige minner hjem.

Jeg husker ikke hvem som sa det.  Det er nødvendig å forlate fortiden for å finne en fremtid, men hvordan klare det når du har fortiden løpende etter deg hver eneste dag. Fortiden trenger ikke være så langt unna.

 

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*