Atle Lundhaug

Det er mye bedre å vite at det ikke går enn aldri å få vite om det hadde gått.

Det har vært litt dårlig med skriving  noen dager fordi jeg har trengt en liten pustepause. Jeg må jo innrømme at jeg sliter litt om dagen. Det skjer ting med Gullhjerte mitt som jeg synes er svært vanskelig. Det er vondt å oppleve og enda vondere å skrive om. Det blir en repetisjon av det som skjer når jeg skriver om det. Da blir det svært dårlig med nattesøvn og jeg sitter oppe halve natta. I går torsdag hadde jeg vel ment å dra ned til henne, men lot det være. Jeg har vel egentlig begynt å lete etter unnskyldninger for ikke å dra. Slik var det også i dag.  Da jeg skulle dra så var jeg så “heldig” å få vannlekkasje i kjelleren. Det er leit å ta seg selv i å puste lettet ut. Så ble det nå i kveld jeg skulle dra. Det gjorde jeg også, men da jeg passerte gjerdet til sansehagen så jeg henne stå å se utover gjennom vinduet. Da tenkte jeg på alle ganger jeg har tenkt at dit skal hun aldri og nå står hun der og ser ut i mørket. Jeg ble der en stund og så på henne vandre fram og tilbake. Det ble en sterk opplevelse så jeg snudde gikk tilbake til bilen og dro hjem. Så nå sitter jeg her da med en følelse av at jeg gjør akkurat noe jeg egentlig ikke vil. Det å ha forlatt henne der nede. Det var aldri slik jeg hadde tenkt det for det var bære henne jeg skulle. Det var det løftet jeg ga den gangen. Jeg ga opp  altfor tidlig og det var det jeg ikke skulle. Nå er det for sent for ut igjen kan jeg ikke ta henne. Det kan jo en idiot forstå at vil skade henne nå som hun jo på sitt vis har funnet ro der. Vandret gjorde hun hjemme og det gjør hun der. Slik har sykdommen rammet henne.

Jeg har brukt mye tid på å tenke ut ting og nå har jeg tenkt litt igjen. Alle med sykdommen demens har jo vidt forskjellig behov og Gullhjerte mitt hun må bevege seg. Nærmest med tvang går hun rundt. Det er tvangstanker som styrer.

Jeg har tenkt litt rundt dette med å ha Eli hjemme litt og jeg har litt lyst til å prøve ha henne litt her. Tenkt prøve litt i helga om hun kan slå seg til ro ei natt slik at vi får litt mer kvalitetstid sammen. Hun kommer sikkert til å vandre rundt her også, men det er ikke ukjent akkurat for meg akkurat. Vet det kanskje høres sprøtt ut, men jeg må liksom bare prøve. Hvem vet kanskje kan det være med på å roe henne ned litt. Trolig ikke, men det er jo mange som i en periode er litt hjemme med samme sykdommen. Dersom det ikke fungerer så er det i hvertfall med på å synliggjøre for meg at det kan jeg bare glemme. Jeg synes det er viktig for meg selv å lukke alle disse “dersom”. Dette med demensomsorg er jo ikke bare å låse inn å få alt innen en liten ramme heller. Det er i hvertfall noe jeg har lyst til å gjøre selv om jeg vet at det enkleste er å ikke prøve. For min del så handler det om å skape en mulighet like mye som å ta en mulighet for egen del. Ta vare på seg selv kan også bety at man er villig til å yte litt til for den man er glad i. Det er mye bedre å vite at det ikke går enn aldri å få vite om det hadde gått.

Jeg fikk et dikt av en blogger som heter Frodith  som jeg har spart fordi det sa alt. Det er godt og samtidig vondt å lese det.

 

HAN HADDE ÅPNET OPP DØRA
TATT HJERTET SITT FORSIKTIG UT
OG GITT HENNE DET

HUN HADDE TATT VARSOMT I MOT
SNUDD OG VENDT LITT PÅ DET
IKKE HELT VISST HVA HUN SKULLE GJØRE MED DET

Der ute
I luften ble det vanskelig å banke
På vanlig vis

Han kjente det snøre seg sammen i brystet
Kjente klumpen i halsen

Hun så tårene i øyekroken
Løftet hjertet hans tett opp mot brystet sitt
Knuget det inntil der hvor hennes banket varmt

Da smilte han igjen..

 

10 Kommentar postet

  1. Du ga hvertfall ikke opp for TIDLIG Atle!! Jeg syntes nesten du gikk over grensen, når det sto på. For hadde du ventet lenger hadde du funnet henne ute på natterstid noen ganger tror jeg, HVIS du hadde funnet henne. For hun gikk jo avgårde innimellom, og du var for utslitt til å kunne merke det. Hvis du hadde fortsatt altså. Det er kjærlighet å gi slipp også, husk det. Å bære trenger ikke bety, å være i huset (hun ikke lenger husker som sitt …på noen måter). Å bære har du gjort mens hun har vært der også. Noen ganger er det kjærlighet hvis du vet at DU stresser henne faktisk å la være å dra dit.Koselig at du tok i bruk diktet igjen. Det er jo DITT. Du kunne bare brukt tegningen også 🙂 God klem og håper du får bedre dager uten for mye slit med samvittigheten, for det er like mye kjærlighet og “å bære” å gi henne RO innimellom tror jeg 🙂 Klem

    • Funnet henne vet jeg at jeg hadde gjort for jeg har en meget god nese på 4 bein. Jeg er veldig glad i diktet du ga meg og tar det fram litt innimellom for jeg har det lagret på pc, nettbrett og mobil. Det eneste er at jeg finner ikke igjen det med tegningen på så dersom du har et så blir jeg glad om jeg kunne få det. Da skal det i glass og ramme.

  2. Henger meg på det frodith sier, du ga IKKE opp for tidlig, det var virkelig på høy tid! Håper du hører på hva personalet sier om å ta henne hjem, det går jo helt sikkert an å få “åpen retur”. Det har vi praktisert for noen før.
    Jeg tror hun har godt av å vandre, og hva vet du om hvor hun har vært…. Bare spør så kan det hende du får noen fantastiske svar og da må du selvsagt jatte med. Har du prøvd å gå ut med henne i nærmiljøet, sansehagen eller litt lengre? Og kan du si siden hun vil hjem at du kommer igjen senere når du går? Nå vet jo ikke jeg hvor lenge hun husker. Men vi “lyver” hele tiden til mange av beboerne hos oss, fordi det er det som roer de. Virkeligheten blir for brutal , og realitetsorientere er også for brutalt ofte. Det hender jeg av og til blir skamfull men jeg vet det er bare min følelse. Jeg skryter når de forteller meg om turer de har vært på i dag selv om de bare har vandret inne, jeg sier at bilen som de lurer på hvor er, står i garasjen, pengene er i safen, jeg vekker deg til du skal på jobb i morgen, ungene er lagt , mor og far sover og alt er i skjønneste orden. Når de kjenner på at noen har kontroll så faller de ofte til ro. Men tøft for deg er det, du har mistet din livs kjærlighet, og det greier jeg å forstå er rimelig tøft…

    • Nå som hun jo bor på sykehjemmet så spør jeg alltid om hva de tror. Har så god kontakt med dem på 3C så de hadde nok sagt ifra dersom de mente det var negativt for henne. Jeg har jo hatt henne hjemme 3 lørdager nå og da er vi ute å går. Før når det var lyst om kvelden var vi i sansehagen. Nå har jeg tenkt bruke formiddagen til besøk fordi hun er litt mørkredd så da kan vi ta oss noen turer i nabolaget. Skulle det ikke gå å la henne ligge over d å kan jeg bare kjøre henne ned.

  3. Jeg henger meg også på det Frodith sier. Det er kjærlighet det å gi slipp, når man skal gi slipp. Min svoger hadde Alzheimer – han døde for et par år siden. På ett tidspunkt ble slutt for min svigerinne å kunne ta han hjem, eller ta med til bassenget. Han ble mer urolig av det. Det er viktig å høre på personalet og ikke la samvittigheten gnage deg opp innvendig. Vi ønsker så inderlig å ha dem rundt oss og være sammen med dem. Min mann og jeg sluttet å dra sammen på besøk også. Han kjente ikke meg igjen. Han ble urolig av meg. Min mann kunne dra dit. Men til slutt må man slippe taket.

  4. Jeg tror du har gjort det rette Atle, tross om du er i tvil. Det er forståelig. Jeg tror nok de tankene kommer, og de hadde kommet om du hadde hatt henne hjemme. Jeg tror du har gjort det som er best i situasjonen, og du må ikke glemme at hun har bodd hjemme lenge. Sender deg en stor klem fra meg.

    • Jo jeg har nok det Sølvi for nå er det mandag og den begynte kl. 02.30 her. Det å tro at jeg kunne ha henne hjemme ei hel helg var nok en flopp det forstår jeg jo etter 4 timers vandring her.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*