Atle Lundhaug

Hvilken farge har speilet ?

Sorgen og gleden de vandrer til hope,

lykke og ulykke kommer på rad.

Medgang så ofte på motgang vil rope,

solskinn og skyer de følges òg ad.

 

Det er slik det står i en salme av Thomas Kingo fra 1674 og det er fremdeles like aktuelt. Slik er det i hvertfall når det gjelder alzheimer. Den ene dagen fungerer alt perfekt og man får en belønning for strevet som ikke kan beskrives med ord. Det å ofre alt for å få glede tilbake er verdt mer enn en lottogevinst i millionklassen for meg for penger har for alltid mistet sin verdi.

På søndag skulle jeg jo prøve om det gikk bra ha Eli hjemme over natta slik at vi kunne få litt tid sammen i andre omgivelser enn på sykehjemmet. Jeg tenkte meg liksom at det skulle få en positiv effekt hos Gullhjerte mitt fordi hjem sitter så sterkt hos henne. Det gjør jo det hos de fleste beboerne, men Eli bruker ordet hjem i nesten hver setning. Alltid samme frase jeg vil hjem. For meg har jo dette blitt et blodslit fordi det er jo jeg som har stjålet hjemmet hennes. Det var mitt ja som til slutt fikk disse dramatiske følgene for henne. Hun kan si det er din skyld at jeg er her. Hun er vanskelig å lest for hun kan være helt klar i det ene øyeblikket for så å forsvinne i det neste. Bare en ting kan jeg lese med sikkerhet. Når hun er slik anklagende så er ikke jeg ektemannen Atle. Jeg blir til Han. Denne Han er en ond person i hennes øyne. Jeg er jo både han og meg så hvordan holde balansen på den knivseggen ?

Som sagt så var dette et forsøk på å skape litt mer livskvalitet for henne. Det var jo det som ville vært resultatet dersom det hadde fungert. Søndagen kunne nesten ikke fungert bedre. Visst vandret hun litt, men jeg tror nok Isabelle og Trond gikk i samme fella som meg. Den var slik jøss så rolig hun er. Gjestene dro tilbake til Toten og på mindre enn en film på Netflix var hennes minnebilde borte. Selv med stikkord var det søkk borte. Hun fikk lurt seg til et par timer søvn foran tv’n før vi fant oss en plass under dyna. Sovnet gjorde hun jo med en gang for klokka va jo rundt 22 og da bruker hun være i seng. Selvsagt sovnet ikke jeg for det er jo over 2 måneder siden vi delte seng. Alt var som før hun sov, jeg fikk ei kald hånd og holde i og kunne knapt høre henne puste. I lysskjæret fra lampa i nabostua lå jeg lenge å så på henne. Hun har blitt eldre i uttrykket Eli denne sommeren.

Klokka 02.30 våknet hun til liv og da selvfølgelig våknet jeg også. Kan vel si så mye som at det var en total forvandling fra dagen og kvelden før. Det gikk ikke å få henne til sengs igjen. Bare å finne frem mat for hun var sulten. Slik gikk det slag i slag til det ble såpass lyst at vi kunne gå ut. Når jeg sier slag i slag så mener jeg jo at bena hennes begynte denne tvangs vandringen. Frem og tilbake helt ustoppelig og alle turene endte på badet. Det rev hun opp sine 3 x 2 tørk som alltid og la dem noen ganger i skap/skuffer eller i lommen. Snart var jakkelommene fyllt opp og rull nr.1 borte.

Skulle jo tro da at å komme ut å gå skulle være bra for der kan vi gå så mye vi vil. Så var det dette med klær da når det er -9 ute. Alle som har hatt små barn vet omtrent hvordan dette er. Det ligner veldig på en liten krig. Jeg måtte ikke bare finne frem, men stå der til alt var på ellers tok hun Craft klærne av slik hun gjorde et par ganger.

Vi gikk en lang tur, nesten litt for langt for en gammel Vamp med vondt i et frambein. Hele turen får jeg vel si handlet om doprat, altså jeg må på do og har med papir. kaoset startet kl 02.30 og måten hun pratet på bar jo da preg av at her blir det mer. Det ble det, men det synes jeg har mindre betydning. Det viktigste er den forandringen fra dagen før. Vinterklær er ikke inneklær, men å få de av var hakket verre enn å få det på. Løsningen ble badekaret. Det fikk klærne av, men de skulle på igjen samme hva jeg sa så jeg ga opp. Resten av dagen fram til jeg leverte henne på 3C før kaffen kl.15 vil jeg helst glemme. Det ble under voldsomme protester jeg måtte få henne opp på avdelingen. Hun fulgte med, men de vakre ordene haglet over meg fulgte med oss helt opp og inn døra. Det mest positive da var at hun gikk inn til de andre, smilte og sa hei. Det var godt å se for så viste hun jo på et vis tilhørighet. Jeg får vel si at det var en nokså slukøret meg som prøvde å gi Malin litt info om hvordan det hadde gått.

Det å ta seg ut gikk ikke på den gode måten mer lik en flukt fra et fengsel. Vamp er jo litt seig i bena nå så en rømming med fart som hjelp går jo ikke. Til slutt måtte hun jo på do såpass at jeg klarte å rømme. Det er jo å rømme man må kalle dette for det var jo det jeg gjorde. Jeg rømte fra noe som jeg aldri vil oppleve igjen. Dersom mandagen er tung for deg så er den en dag  jeg helst vil klippe vekk fra kalenderen for alltid.

Vi lærer jo av erfaringer og det fikk jeg lov til å gjøre også. Dette er noe jeg aldri gjør igjen. Det var siste gang Eli sov i sin egen seng for dette orker jeg ikke en gang til, Det er vel tvilsomt om jeg tar henne hjem med det først i det hele tatt. Det kostet veldig dette og det gikk like til nå på formiddagen dagen etter før jeg klarte riste det av meg. 12 timer søvn forteller meg at dette var farlig nær det jeg tåler for så lenge har jeg ikke sovet på mange år. Det ble helt tomt i går og det tar jeg ikke sjansen på en gang til. Mitt sinn er jo satt under press på flere måter. Eli har vært syk lenge, jeg har hatt henne hjemme 2 år mens hun hadde en diagnose som plasserte henne i nærheten av alvorlig grad alzheimer, jeg skriver om det og har på den måten blitt veldig offentlige. Summerer jeg så tror jeg kanskje det er opp mot dette som min grense for hva jeg tåler er.

Jeg gikk rett i fella denne gangen også for som Malin sa så ser Eli helt frisk ut. Til og med jeg som vet at hun ikke er det går i den fella.

Tenker på noe jeg hørte på radio i dag så da kan jeg spørre deg hvilken farge har speilet ?  Vet du det ?

Kanskje er det noe vi burde tenke litt på når vi ikke kan se sykdommen som vi jo ikke kan på mange. Demens er en slik sykdom.

10 Kommentar postet

  1. Det er vanskelig å finne ord som dekker. Hjertet mitt gråter for dere og jeg synes du gjør en fantastisk jobb.
    Husk at når dere planla fremtiden, var hverken du eller Eli klar over hva det innebar. Om DIN Eli hadde sett klart alt du har gjort de siste årene ville hun neppe vært enig i rovdriften du driver på deg selv. Hun ville sagt du må ta litt vare på deg selv også. Uansett hva dere ble enige om. Men du trenger hverken meg eller andre til å fortelle deg dette. Du vet det godt. Men det er vanskelig å “høre etter”. Man vil jo det beste for dem man er glad i!
    Klemmmmmm <3

  2. Det er selvfølgelig veldig trist at helga du hadde gledet deg sånn til, endte så forferdelig. Men nå har du ihvertfall fått visshet om at du har gjort det riktige. Ingen kan holde ut å leve sånn. Du kan holde opp med selvpiskingen, du har ingenting å ha dårlig samvittighet for. Din kone er så syk nå, at hun trenger omsorg på et høyere nivå enn noen kan gi i heimen. Sørg heller for å ta vare på deg selv, så du også i fortsettelsen kan være der for henne, når det er mulig.

    Det ska komma en morgondag
    Om inte imorgon
    så en annan dag

    Cecilia Ekhem

    • Jeg har lest Cecilia Ekhem. Jeg får jo slite med dårlig samvittighet selv om jeg ikke skulle slik er det bare. Samme forfatter sier også

      Lova mig att stanna
      Tills min morgon grytt
      Tills jag har fått känna
      Nu blir allting nytt

      Det er jo dette jeg ønsker.

  3. Jeg vil bare si en enig ned Kjersti her i dag, du har gjort det du kan. Og vel så det. Pass på deg selv, så du kan stille opp på andre måter. Hun kan mase så mye hun vil om hjem, fordi har sett at det er heller ikke et sted hun roer seg og blir glad, tvert om. Klem

  4. Jeg føler virkelig med deg Atle at det skulle bli så ille det som du hadde gledet deg til. Men NÅ har du faktisk tatt en avgjørelse og det er at Eli skal ikke sove hjemme i sin seng igjen. Da har jeg et råd til deg. Som jeg måtte gjøre da min livsledsager døde. Jeg klarte ikke å ligge ved siden av den tomme sengen. Det var en påminnelse som fratok meg nattesøvn og ro og alt. Jeg snudde opp ned på hele soverommet. Kastet ut dobbelsenga. Innredet alt på nytt. Kjøpte ny seng. Plasserte den på et helt annet sted i rommet. flyttet inn andre møbler. Det ble utrolig større plass med bare en seng og ikke en dobbeltseng. Etter det så kunne jeg sove. Et kapittel var slutt, og jeg hadde bladd om til neste side……

    • Veldig godt råd for det er litt slik jeg har gjort i alle rommene jeg oppholder meg i. Må bare vente litt til, men skal snu senga mot en annen vegg for der skal jeg ha en gavl av ei dør

  5. Det er godt at du har prøvd, og det gikk jo kjempefint første dagen. Men det er også godt at du erkjenner at slik går det ikke å ha det, som dagen etter. Mye bedre å ta henne ut fra 3 c og “hjem igjen ” der, for hun har tilhørighet der som du merket. Så får du finne ut hvordan det er best å få henne tilbake til avdelingen. Jeg tror uansett at det er bra for dere begge at hun får gå ut med deg, og du merket jo også selv hvor fort hun glemte dagen og besøket hjemme. Det er de gode øyeblikkene som teller nå, og som jeg tror sitter lenge igjen i kroppen….

    • Nei dette gikk ikke nå, men det er uansett det jeg jobber mot. Jeg får jo veldig god hjelp av personalet på 3c og så får vi se hva fremtiden bringer. Kanskje vil det fungere litt lengre inn i sykdommen for nå er hun veldig urolig. Hjem på lørdager blir det uansett for det fungerer jo like til hun skal tilbake da blir hun nokså umulig, men det tåler jrg.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*