Atle Lundhaug

En brå og vond død.

 

 

Det hender noen ganger at jeg blir grepet av anger fordi jeg ikke gjorde noe med det jeg så tydelig kunne se komme. Jeg lå i senga og prøvde lese litt. Da kom hun og satte seg på dyna. Hun var flott å se på der hun satt i lyset fra nattbordslampa. Så svart at det gikk over i glinsende våpenblått. Du verden for en skapning å få som sengekompis. Skal undre på hvor hun kom fra ? Ble hun født i en hestelort levert av Raua eller Pippi. Da var hun en av kanskje et par tusen som hadde kost seg der inne i +35. Sikker godt og varmt, men etter ei lang uke ble det jo litt trangt i hestelorten overbefolket som det var. Det var da hun fløy ut livet for å finne meg. Hun tok veien opp på boka og satt der å pyntet seg litt med frambeina.

Musca Domestica. Bare navnet sier at det er noe dronningaktig over skapningen selv om vi kaller den husflue. Hadde den bare fortsatt sitt der på dyna så hadde det vært greit, men hun vandret rundt på sidene i boka så jeg ble svimmel. Samme hvor mye jeg jaget den så kom den tilbake. Kanskje ville flua ta del i manualen til kameraet mitt, men jeg vil helst lese aleine. Fristelsen var stor til å klappe sammen boka, men tanken på alt klisset i boka mi lot jeg det være. Egentlig var den jo litt fin også ned grå fartsstriper på ryggen. Akkurat nå var det håret beiste veldig irritabel selv med en størrelse under 10 mm. H………., det ble det en flekk i boka mi. Fordømte flue som spiser så mye at den kaster opp og på boka mi. Så du trodde kanskje flekken på glassruta di var en fluelort, haha, neida den spyr.

Der forsvant beiste og flekken i boka den tørka jeg vekk. Bare å håpe at resten av livet de 4 ukene den har til rådighet foregår utendørs. Nei, fordømt nå var hun her igjen. En lang flytur bakom hodet mitt langs vinduet og over hundesenga med Vamp. Hun landet nok litt for han ristet på hodet. Godt kamuflert i svart mot en svart labrador var det ikke mulig å se beiste. Jeg lo litt for meg selv og leste videre, men så kom hun igjen. Samme flygeturen en gang til, men nå smalt det i et par hundekjever der borte fra kroken. Nok en runde gjorde flua. Nærmest en æresrunde for å markere seieren over Vamp og meg. Den æresrunden skulle flua aldri gjort for nå hadde jegern i kroken fininnstilt siktet og bommet ikke. Med et glefs og en tyggebevegelse endte den sitt liv i gapet på Vamp. Fluer smaker dritt så Vamp spyttet flua ut igjen. Først fri, så en vond og brå død for å bli spyttet ut igjen er neppe en dronning verdig, men jeg fikk lese i fred videre. Jegern var fornøyd i kroken sin og snorket videre.

2 Kommentar postet

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist


*