Atle Lundhaug
cof

Når vi snakker om venner.

 

 

Jeg sitter mye foran pc’n, mye, mye mer enn før. Årsaken ligger jo i det at jeg våkner tidlig og legger meg sent. Mye av denne tiden er jo uten dagslys og Vamp er gammel. Før gikk jeg rundt med Eli, Vamp og hodelykt noe av denne tiden. Jeg leser mye på nettet og ser jo også mye på bilder. Mye av det jeg leser er knyttet opp mot demens og noe er andre bloggere. Dette er mitt sosiale liv og det er jo veldig ofte glede i det. Da klokka på veggen viste 6.00 i dag så sa det PIP på nettbrettet mitt som jo også står på. Det var en Instagram venn fra Kenya “ good morning, how’s your wife “ sto det. Sola kunne ikke ha gitt mer glede enn disse 5 ordene. Vennen fra Kenya tenkte på to ukjente mennesker i det kalde landet i nord. Jeg så etter hvor mange ganger jeg hadde fått slike koselige dm’s på Instagram. Det var så og si hver dag siden Eli havnet på sykehjemmet. Jeg har ukentlig kontakt med over ti personer fra Kenya og det er jo veldig rart. Alle sammen er unge, men vi har en ting felles, Demens. Det er familiemedlemmer som også er rammet. Det er jo ikke så vanlig med sykehjem der så de flest blir tatt vare på i sitt hjem av slektninger.

Det er da jeg tenker veldig på om det er rett dette med at Eli skal bo på sykehjemmet. Hun vil jo hjem. Hun vet jo at det er ikke hennes hjem der nede. Som jeg jo har sagt så hadde jeg aldri takket ja til plassen dersom det hadde vært påske da jeg fikk tilbudet. For meg var dette nærmest en tvangssituasjon. Jeg ville ikke, men orket ikke mer med tanke på at vi gikk mot vinter og jeg var redd for at Eli kunne komme seg ubemerket ut. Nå er hun jo der og ikke vet jeg om jeg kan ta henne ut heller. Nå tør jeg jo heller ikke, men det blir jo vår engang. Jo jeg vet, hun blir ikke friskere.

Ordet sykehjem er jo veldig negativt ladet og det er vel derfor det kalles helsetun også kanskje. Uansett navn så er sykehjemmet dit man kommer for å tilbringe den siste delen av sitt liv. Gullhjertet mitt skal dø der, hun er 63 år. Dersom det ikke får deg til å forstå min situasjon så skal du ikke lese mer. 63 år, bortsett fra alzheimer så er hun fremdeles frisk og rask. Skal hun være der uten at jeg stiller meg selv spørsmålet om det er rett ? Jeg vil hjem, det er så lenge siden jeg var hjemme, du vil ikke ha meg hjem, du glemmer meg, du er ikke snill mer……………. Det er litt av det som møter meg når jeg besøker henne. Forstår hun litt mer enn kanskje vi såkalt friske skjønner ? Føler hun seg forlatt der hun vandrer rundt  gangen på sykehjemmet ? Jeg vet jo ikke, men vet en ting, jeg får ikke fred for alt i verden, det går bare ikke. Nå er det tre måneder siden hun flyttet og jeg hadde aldri sagt ja en gang til. Det gikk for fort for meg dette. Nå går jeg rundt og mistrives uten å få noe strøk i hverdagen, har mistet lysten på det meste og finner ingen harmoni i livet mitt mer. Det føles feil dette, Eli var en aktiv dame og det får hun ikke vært der hun er nå samme hvor flinke de er. Det er for få pleiere på en avdeling til å kunne få til individuell oppfølging eller hva det kalles. Nå om dagen så leser og hører vi jo om tilstanden i Grue kommune og det gjør meg livredd. Det hjelper ikke at jeg kan se og oppleve sjøl at kvaliteten på Eidskog Helsetun 3C er mange ganger bedre enn det vi får servert i media. Det er helt topp der, men jeg synes det er for få pleiere og det synes jeg min hjemkommune bør gjøre noe med. Jo jeg vet. Det mangler selvfølgelig penger. Nå er ikke jeg noen økonom, men blir de pengene som finnes brukt rett ? Det kan jo ikke jeg svare på og det er vel derfor vi har en rådmann. Hans jobb er vel å bruke pengene rett. Dersom vi ikke kan ta vare på våre svakeste så skal vi heller ikke skryte på oss noe annet heller. Det er ikke en ting som ikke kan bli bedre og uten å være kritiske så kan også vi havne i media på den måten Grue gjør nå. Da kan vi også få brukt for den gamle skammekroken.

Det er også vi som har våre kjære på sykehjemmet sitt ansvar for vi skal være kritiske å passe på våre forsvarsløse der de er. Da blir det også mer betydningsfullt for de som har jobben sin der. Det er flere enn meg som har Gullhjertet sitt der. De passer på det kjæreste vi har og fortjener også å få tilrettelagt jobben sin så de slipper løpe beina av seg. Det koseligste jeg ser er hvitkledde som sitter blant beboerne og prater. Det skaper ro for det har jeg sjøl sett. Det er viktig for de som har denne drittsykdommen, men sikkert like viktig for alle andre også.

Jeg tenker mye og noen ganger blir det glade tanker også. Jeg er jo fremdeles inne i hodet moderne skogsarbeider. Det er ikke så lett å bli kvitt sitt gamle yrke. Når jeg kjører bil rundt omkring så er det jo skog jeg ser. Jeg tenker jo skog fremdeles. Da er det liksom julekveld og 17 mai på engang når jeg får muligheten til å vri tankene tilbake til maskinen selv om jeg hatet den vesle blå. Jeg er grønn langt inn i sjelen og tvers igjennom også. For de som ikke vet så er lille blå Rottne H8 og de grønne fine John Deere. Bare tanken på en blå flekk inne i det grønne får meg til å grøsse, nesten. Det at mobilen ringer og det er en gammel kollega i andre enden er stas.

Når vi snakker om venner. Geir og jeg har ei lang forhistorie sammen i diverse hjulbrakker rundt omkring i skogene på Østlandet. Vi har begått massedrap sammen og hver for oss da det kommer til trær. Trangbodd som det var i brakke så måtte vi tilpasse oss hverandre og det gikk utrolig bra. Vi var enig om at vi stort sett var uenige om alt. Da er det ikke så rart at julekvelden kom en måned for tidlig i går. Det å få en maskinprat og vite litt om hvordan de nyeste fungerer gjør godt i den grønne sjelen og man får jo lyst på å vende tilbake dit jeg trodde jeg kom til å feire 70 årsdagen. Nå ville skjebnen det annerledes så det er vel ei tid for alt. Så takk til Geir for ei koselig stund og nyttig info om alt nytt. Det får bli et besøk i skogen med drona en dag.Jeg kan jo drømme meg tilbake så lenge.

Da får det være nok tanker for nå får jeg lufte kameraet og Vamp litt.  

 

8 Kommentar postet

  1. Håper dagen din er god i dag. Jeg forstår det med tanken på å ha Eli hjemme, men jeg håper det blir med tanken. Det er bare trygghet hun trenger. Og jeg er sikker på at det har hun der hun er. Trygghet er også når du kommer, uansett om hun ikke alltid virker å sette pris på deg. Hun vet at du hører til i livet hennes. Jeg synes det var en god ide både for henne og deg om du av og til kunne være der sammen med henne til hun hadde lagt seg om kvelden. Men bare om det er en god kveld. Er hun ikke i humør så bare snik deg ut og ta en telefon når du kommer hjem. Husk på at for henne har tiden opphørt… Jeg forstår at du trenger enda noe tid i å finne ro i deg selv ved at hun er der, men det går seg til! og bare et lite tips. Ikke bruk ordet IKKE og NEI. Det er negativt ladet. Finn en måte å snakke rundt det på, hvite løgner er lov, rett og slett fordi tiden har opphørt. Så er det snart på tide å ha ditt eget liv også ved siden av ditt og hennes. Finne din egen vei så hverdagene blir gode og ikke fylt med triste tanker….Ønsker deg en fin uke!

    • Det med NEI og IKKE vet jeg jo, men glemmer det noen ganger å da ser man jo reaksjonen på det. Det er veldig varierende hva som dukker opp i hodet for jeg er slik uten egentlig å ville være det selv. Det kan jo være en god egenskap også for jeg av reagerer like fort. Det er et veldig kjør inne i hodet mye av tiden, men nå prøver jeg å la være å skrive når jeg føler meg veldig deppa for jeg har lett for å bli enda mer lei meg da. Takke for tipsene dine for de er alltid nyttige.

  2. Jeg er også enig med Frodith. Jeg tror du hadde blitt ganske så utslitt etter kort tid å ha henne hjemme. Kanskje du må få deg en hund til, en yngre som kan være med på turer. Vamp klarer seg jo hjemme noen timer alene.

    • Jeg var utslitt 6 mndr ut i 2017,men klarte komme meg igjen da også. Dersom det skulle gå så må jeg vel utnytte støtteapparatet til max vil jeg tro og da blir vel heller ikke det så mye privatliv. En hund til blir det nok ikke for Vamp har alltid vært sammen med meg både før og etter han var førerhund. Det er så spesiellt det forholdet til min gamle venn at alle andre hunder vil bli en dårlig kopi. Neste år er jo jeg pensjonist så en hvalp kan fort overleve meg. Nei Vamp blir min siste hund. I skogen kommer jeg alltid til å være uansett.

  3. Helt enig med Frodith. Det er en overgang dette for dere begge 2, og en sorg for det som ikke ble som du tenkt. Håper du får en fin helg, og noen fine turer med Vamp.

  4. Jeg leser at du sier hun ikke føler seg hjemme der hun vandrer rundt i gangene på sykehjemmet. Hun vandrer jo rundt hjemme også, har du skrevet. Den siste tiden virket det jo ikke som hun hadde ro verken i kroppen eller hodet hjemme i huset deres heller. Jeg tror ikke det er “stedene” som gjør dette du skriver, det er andre ting som spiller inn. Men hva vet vel jeg. Likevel kommer jeg med noen betraktninger utifra det du har skrevet før, og det virker IKKE som hun hadde det veldig mye bedre hjemme heller siste perioden, uansett hva hun sier av og til. Du sier også det virker som hun trives når dere kommer utenfra, og at hun har roet seg. Det sier du av og til. Så poenget er vel at det går litt opp og ned, gjør det ikke. Noen dager er det mer mas om hjem. Og når dere kommer hjem, så sitter hun ikke ned. Og er ikke alltid mer “fornøyd” når dere er der heller. Jeg bare tror ikke du bør tenke på å ha henne permanent hjemme igjen. Jeg er verken psykolog, psykiater, lege, eller en med mye kunnskap om demens. Jeg er bare en som har dannet meg et bilde etter det du har skrevet gjennom noen år nå, og da får man noen meninger uansett. Håper det blir noen dager med ro og hygge NÅR du er på besøk der 🙂

    • Det er nok riktig det du sier, men jeg leter etter åpninger på et vis. Kanskje er det akkurat det jeg ikke skulle gjøre, men jeg synes det er ille at en på 63 skal tilbringe tiden på et sykehjem. Det hadde jeg også gjort om det hadde vært noen andre. Jeg skriver jo der og da så mange ganger skriver jeg meg ned mentalt om du forstår hva jeg mener. Bloggen min er litt på overtid egentlig og den må forandre form litt nå. Jeg hadde håpet få aktivitet i forumet, men det ble en flopp. Skal ta en prat med mentor Jan som alltid pøser på med ideer så får vi se hvor vi lander. Mulig at man kanskje skulle lage en åpning for at andre pårørende som da har noe de vil dele kan skrive også. Uansett så blir det forandring for nå skriver jeg mest da jeg grubler fælt. På den måten kjører jeg meg vel fast kanskje?

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist