Atle Lundhaug

Å, kunne æ skrive på himmelen.

https://www.youtube.com/watch?v=MglbrK8Wi2M

 

Det ar aldri skjedd tidligere at jeg har begynt med en sang. Lars Bremnes har skrevet og synger denne vakre sangen. Det var den som gikk på radioen da jeg dro hjem fra sykehjemmet.

Den begynner slik

Å, kunne æ skrive på himmelen
Så skreiv æ ditt navn
Og hvis mitt liv va ei skute
Skulle du ha vært mi havn
Å, kunne æ hente ned skyan
Og re dæ ei seng…………….

For deg er det en sang. For meg er det en sang som gir en sterk følelse av savn. Jeg måtte stoppe ved Framhaldsskolen for det snørte seg i brystet. Man skulle kanskje ikke gråte etter to år. Man skulle kanskje ikke gråte heller etter 3 måneder alene. Jeg gråter. Jeg gråter fordi en sang gir en følelse av å skulle ville noe. Jeg ville også skrevet Eli over himmelen dersom jeg hadde kunnet. Så skriver jeg det her da som jeg har gjort så mange ganger før. 

Nå gråter vi begge, bare hver for oss. Hun gråter når jeg kommer. Jeg gråter noen ganger da jeg går. Jeg skal visst lære meg å leve med dette. Hvordan skal jeg kunne lære meg å se at hun jeg er så glad i spises levende opp av alzheimer. Jo jeg vet, ikke noe jeg får gjort med det. Det hjelper liksom like fordømt lite å tenke det da. Det å se på den forandringen det har blitt på et halvt år nå er helt forferdelig.

Eli vil hjem og jeg bare drar på det. Jeg skifter stadig samtaleemne for at hun ikke skal bli lei seg. Hun setter seg, reiser seg og går. Ny runde samme prosedyre. En evig jakt på ingenting. Det er ikke godt å få litt tid sammen når det er slik. 

Hun hadde pyntet litt på rommet sitt for Pia hadde med noen småting. Det var akkurat nok til at hun sa det snart var jul. Det var nok en liten begivenhet for hun husket at det var Pia som hadde vært der.

Bamsen jeg kjøpte som hun har der fikk nok flere klemmer enn meg, men hun sa jeg var snill som ga bort den. Den er nok med på å gjøre rommet litt mer trygt tror jeg. Vi skulle rydde litt i skapet og hun var stadig bort ved bamsen og var glad i stemmen. Vi har hver vår bamse. Det blir spennende å se om hun har like mye omsorg for den hjemme i morgen. Det er et lite lysglimt dette at hun kommer hjem. Det for en gangs skyld å kunne spørre om vi skal dra hjem betyr noe.

Store høytider går jeg ut fra at er spesielt vanskelig for alle som har mistet sine. Det er mange minner knyttet opp mot akkurat slike. Jeg er jo ikke så glad i det, men kanskje blir jeg det litt nå. Samme hvor galt det er så skal hun være hjemme hos Vamp og meg i julen. Julekvelden og 1.dag jul skal vi ha sammen. Det er ikke sikkert det blir flere muligheter. Dersom jeg ser tilbake 1. år så var det ikke bare moro julekvelden.

https://atlelundhaug.no/index.php/2017/12/24/var-det-julekveld-i-dag/

Ny dag og nye muligheter sies det, men jeg ser det jo ikke helt på den måten da. Det blir ikke bedre dette og det skal bli mange tårer før lyset har brent ned. 

Jeg øver i hverdagen på å forsøke glemme litt slik det er. Denne uka har jeg kun vært hos henne tre ganger. Det er jo slik han synger på slutten…….

Men æ må øve litt på forhånd
Håpa du forstår

Hun forstår nok ikke det Eli. Hun har blitt tidløs så det er ikke sikkert hun tenker at det var bare tre ganger. 

Det er ikke så lett dette livet som pårørende. Har man sin kjære på sykehjemmet så er man nokså alene. Man lever i skyggen og der er det kaldt.

Tiden

1 Kommentar postet

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist