Atle Lundhaug
gullhjerte
Gullhjerte mitt.

Det var en gang ikke meg også.

Da skal min private side på Facebook få lov å være nokså privat og glemt. Det er visst det beste jeg kan klare nå. Skal lure litt på om du vet hvor mye makt du har gitt Facebook ? Det har jeg mine tvil om. Jeg får ikke deaktivert privatsiden min uten at den knyttet til bloggen forsvinner også. Så får det vel være slik da for dere som har valgt å “følger” siden min er jo selv skyld i at dere blir spammet. Så får vi ta det i to trinn. Jeg er fast bestemt på at jeg skal ha hjemmesiden min uavhengig av Facebook. Eli`s side er avviklet som vi bestemte en gang. Tidspunktet skulle være mitt valg. Valget er tatt for hun forstår ikke hva det er lengre. Jeg skal ikke holde kunstig liv i noe hun ikke klarer selv.

Jo da jeg er sikkert vanskelig å forstå. Du har sikkert rett, men jeg forstår heller ikke deg. Hvorfor går 272 stykker av dere og liker en side dere senere ikke bryr dere om ? Bry du deg så my om at den jeg er glad i må leve bak ei låst dør ? Det rammer jo ikke deg for du kommer sikkert aldri til å havne i den situasjonen. Forresten så puttet du jo en hundrings på bøssa som skulle gå til demensforskning. Da har vel du kjøpt deg fri fra opplevelsen det er når døra siger igjen bak ryggen din. Så fint da. Da slipper du jo den.

Det jeg skriver om er ikke viktig, men mennesket som mistet minst 20 år av sitt liv er viktig. Rart at du også syntes det for 3-6 måneder siden. Det var du som sa til meg sist uke “ jeg følger med på bloggen din. “ Hvorfor sa du det der ved hylla med knekkebrød når du har klemt på “ følger ikke. “ Hvorfor delte du et usant innlegg om innvandrere som du jo vet var oppspinn. Du har da aldri delt noe fra meg. Det er ei sann historie og kanskje skal du stå foran døra og svelge en klump i halsen. Kanskje må du også gå en rusletur i gangen for å bli kvitt skjelvinga i stemmen din før du går inn. Neida det hender sikkert ikke deg. Men om. Hvordan har du tenkt å stå på bena foran barna dine for å hjelpe dem med tapet av mamma. Nei da, ikke du vet du.

Det var en gang. Det var en gang ikke meg også.

Tenk om det er meg du møter i trappen da du er på vei opp. Jeg er på vei ned fra helvete mens du er på vei opp til ditt helvete. Da skal du være glad du klemte “følger ikke” for du har ikke en anelse om hva som møter deg på innsiden den låste døra. Det er ikke en millimeter av trappetrinnene opp jeg ikke har studert.

Jeg gikk veien før deg så jeg vet.

Nå kan du dele så slipper jeg for det var du som ville ha liker knappen og den blå med 

4 Kommentar postet

  1. Jeg forstår hva du sier, men på en annen side så kan jeg ikke leve min “erfaring” gjennom deg, så om jeg følger bloggen, men ikke sluker hvert eneste ord i hvert eneste innlegg, så betyr ikke det at jeg stikker hodet i sanden og trur at dette aldri kommer til å skje meg. Bloggen din er fin, den er trist, den gir mye, spesielt mye av følelser. Hvor mye man orker å lese av andre sine sorger må man nesten bare føle på selv. Men uansett hvordan du opplever dette, så betyr ikke det at det er fasiten for alle, selv om sykeforløpet er likt- det handler om hvordan hvert enkelt menneske takler den situasjonen de står i, og det kan man faktisk ikke erfare, eller leve gjennom andre. Men, man kan finne utrolig mye støtte!

    Jeg kjenner ingen, heldigvis vil jeg si, med alzheimer. Jeg veit likevel litt om det, gjennom det andre skriver og den informasjonen man får fra f,eks helsepersonell. Hvis jeg en dag er uheldig med å måtte oppleve dette i nær relasjon, så kan det godt hende jeg velger å finne trøst og erfaringer gjennom en blogg og at hvert ord, uansett, vil slukes. Men jeg er ikke der i dag, selv om jeg leser mye her inne (ikke alltid jeg kommenterer).

  2. Det er så lett å dømme, håpe og tro! Men det er oxo skittfarlig! Det er noe med å få oppleve, stange hodet i veggen, miste livslyst, kjenne på lykke og sorg omhverandre. Det er noe som var noe, som kunne blitt noe mer ❤ kjærligheten ❤ klem

  3. Er det noe som er helt sikkert så er det at vi ikke vet hva som ligger foran oss! Bare det å tenke at dette hender ikke meg er å gjemme hodet i sanden og leke struts! Sykdommen som din kjære har og andre alvorlige sykdommer kan ramme oss alle. Etter alt det vonde i min familie oppdaget jeg hvem som var mine ekte venner, også har vi de feige som krysset gata når de så meg(usikre på hva de skulle si? Vet ikke!) og de som stopper deg for å spørre hvordan står det til? Ikke for at de egentlig brydde seg om meg eller mine som var syke, men nysgjerrighet og for å ha noe å fortelle videre! Bygdedyrene får du prøve å overse, ikke la de få gleden over at du holder deg unna. DU kan gå med hodet hevet, du og mange med deg vet hva du har gjort og vil fortsette å gjøre for Eli. Jeg leser alle innleggene dine, ikke like flink til å kommentere. Dine skriverier har gjort at jeg forstår bedre hva et vennepar går gjennom, det er ikke lett det dere står i til daglig. De dårlige nyhetene jeg har fått har vært like før eller i jula, blitt en negativ ting for meg med jula, men prøver å late som når mitt lille barnebarn er i nærheten:) Håper du finner noen lyspunkter innimellom så hverdagen går litt lettere.

  4. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive til deg akkurat nå Atle. Jeg hører bitterheten i stemmen din når jeg leser. Jeg vet jo ikke eksakt hva du går igjennom, men jeg kan forstå jentene dine… Sender en klem og håper den når hjem.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist