Inspirasjon mangler og lysten på mer skriving er dalende.
Eidskog Helsetun.

Inspirasjon mangler og lysten på mer er dalende.

Inspirasjon mangler og lysten på mer skriving er dalende. Det blir en ond sirkel om det går å si det slik. Jeg skriver jo ikke uten hensikt heller da. Jo mindre jeg skriver jo mindre besøk. Ser jo nå at å forlate Facebook nok ikke var noe godt sjakktrekk, men jeg har det mye bedre uten. Alle som likte delingene der gikk aldri inn her og slik vil ikke jeg holde på. Hykleri er aldri vakkert.

Nå får det være som det er tilbake til Facebook skal jeg ikke. Skal jeg gjøre noe i den retningen så blir det i så fall å slette Instagram kontoen min. Da er jeg helt borte fra det som styres fra Storebror Facebook. Bildene gleder meg å de må ikke ligge på Instagram. Når det gjelder foto så heller det mest mot det å få en egen side. Det blir i Youpic sitt nettverk.

Ingenting er gratis så da må jeg velge. Å holde denne siden oppe samt en fotoblogg er for dyrt.

Kanskje skulle jeg også takket ja til de forespørsler jeg har fått fra diverse blader. Spesielt godt er det ikke å sitte der med gråten i halsen å prøve svare. Det går med timer i etterkant for å hente seg. Så må man spille et spill mens det er fullt kaos på innsiden.

Det koster mye dette å gi fra seg sitt privatliv på denne måten og jeg tror vel at de færreste hadde gjort det. Jeg har gjort det fordi jeg trodde det skulle være til nytte. Nytteverdien var vel størst da Eli bodde hjemme for da kunne jo nysgjerrigheten få føde. Nå er jo den muligheten borte.

Litt rart i grunnen at det er så liten interesse for å finne ut litt mer om hvordan pårørende til mennesker med kognitiv svikt har det. Kan ikke det brukes til noe? Det er hos oss kunnskapen om hvordan livet var før sykdommen ligger. Sikkert ikke for vår tid er jo forbi så fort våre kjære må forlate hjemmet.

Slik er det i det som kalles vårt velferdssamfunn, kynismen rår grunnen. Jeg, meg og mitt er viktigst.

Hva var det jeg skulle si ? Jo, siden min blir lagt ned og fjernet på 3 årsdagen. Jeg ser ingen hensikt i å fortelle mer om mitt privatliv.

Du kan få overta for antallet med en eller annen demenssykdom kommer til å doble seg mot 2050 sier forskerne. Se godt på dem rundt deg for en av de blir rammet. Så kan du jo undre på hvordan livet ditt blir som pårørende.

Slik ble Eli og mitt.

Ødelagt.

2 Kommentar postet

  1. Man må skrive og blogge ikke kun for andres skyld tenker jeg, uansett temaet. Synd om du legger ned, ikke bare for alle rundt som kan lese om dette. Men jeg trodde du skrev også litt for din egen del, ikke bare for andres. At noe av “livet med blogg” var av positiv art også. Men om det ikke gir deg selv noe og bare føles negativt er det jo ikke bra. Jeg har jo en litt annen type blogg, men jeg liker det å skrive, og ha kontakt med folka rundt omkring. Det er en stor del av det hele. Men alle er jo forskjellige med hensikten med bloggen 🙂

    • Da jeg begynte å skrive om dette så var det pga at Eli og jeg ikke fant noe på nett om hvordan livet vårt kom til å bli. Eli var veldig klar over at på et punkt kom jeg trolig til å forsvinne fra hennes minne. Slik skjedde det jo med Eli ettersom hennes mor ble sykere. Derfor tenkte vi det var viktig på en eller annen måte dokumentere det. Det eneste som gir meg noe med dette er de gangene jeg får vite at noen planlegger sin framtid med demenssykdommen fordi at de har lest det jeg skriver. Det er ingen kokebok dette, men håpet er at andre ikke går i de fellene jeg har gått.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist