Kampen mot det offentlige Norge tar aldri slutt.
Litt slik opplever jeg det offentlige Norge. Alltid klar til hugg. Godt at jeg ikke er redd for huggorm.

Kampen mot det offentlig Norge tar aldri slutt.

Kampen mot det offentlige Norge tar aldri slutt. Slik er det når man skal ivareta interessene til et menneske som er ut av stand til å ta avgjørelser selv. Idag var jeg med Eli hos tannlegen for å prøve en slags tilvenning før tannbehandlingen på henne. Det er tre reparasjoner som må gjøres på henne. Dette en noe jeg forlanger gjort i sovende tilstand. Da er jo gangen i det et skjema som sykehjemslegen må skrive på. Det et 4A vedtak.

I korthet så er det et vedtak om behandling uten pasientens samtykke. Det har vi ordnet med bare at så klart fylkeslegen må ha betenkeligheter. De kjenner jo Eli bedre enn meg. Hennes diagnose og hvor i sykdomsforløpet hun er burde jo ha gitt en slags forståelse. Så ble det nytt skjema og da forhåpentligvis litt mer hjelpsomhet for at hun skal slippe ha en litt ubehagelig opplevelse.

Sel om man blir “dopet ned ” så vil man jo kjempe imot noe man kanskje har minner fra som smertefullt. Noen vær av oss eidskoginger husker vel Tora tannlege. Jeg fikk ingen traumer av behandlingen, men vondt var det.

Kampen mot sykdommen tar heller aldri slutt.

Kampen mot sykdommen ta heller aldri slutt. Det foregår inne i Gullhjerte mitt hver dag. Ofte spør jo folk meg og våre døtre om det går bedre med Eli og mamma nå. Det er jo en slags form for høflighet. Demenssykdommer er 100% dødlige. Man blir aldri bedre selv om noen dager er det. Det er så rart for i noen fattige minutter så virker alt normalt. Så er alt på plass i ikketilværelsen.

Mye går galt, men en ting går utrolig bra. Jeg bruker helst dra ned etter middagen og kaffen. Noen ganger drar vi hjem til badekaret og andre ganger blir jeg hos henne. De fleste gangene i det siste har det vært meg som hjelper henne å legge seg. Det er ubeskrivelig godt å kunne pakke dyna rundt henne å se på at hun lukker igjen øynene. Hun er så fornøyd med dette og jeg håper på at jeg kan gjøre dette hver gang.

Visst gjør det vondt etterpå. Det blir helt tomt etterpå. Allikevel er det noe jeg gjerne gjør for da føler jeg at vi hører sammen. Jeg gir henne ro. Det må nok oppleves for å forstå gleden jeg opplever. Det å være et bidrag til å øke hennes livskvalitet har alltid vært et mål. Nå har jeg funnet nok en måte å gjøre det på. Jeg ser ihvertfall fram til å hjelpe henne til sengs når det går. Det er liksom litt igjen av det som engang var.

Jeg kommer jo aldri gi opp å prøve så da er det godt å se at noe er der fremdeles.

2 Kommentar postet

  1. Så nydelig det siste du skrev, om å pakke dynen rundt henne, og at det er en god situasjon, selv om det føles tomt etterpå. Det er noe med det å tilpasse til den tiden man er i her og nå, og der har du funnet noe som passer bra nå for tiden. Noe som er godt for dere begge 🙂
    Men ja, det er et firkantet skjemavelde man skal igjennom for den minste lille ting når noe er litt utenfor A4 rammene. Synd at det skal være sånn.

    • Det er det siste vi har igjen av kosen så det skal jeg gjøre så ofte jeg kan om jeg så skal krabbe ut døra. Jeg kommer alltid til å lete etter noe som får henne til å forstå at vi hører sammen. En stadig gjentagelse gir trygghet for henne og dette er slik det var engang. Eli krøp som regel før meg til sengs. Husk å slukke lyset nede og låse bilen sier hun. Det er så nært dette for henne at hun tror hun ligger på soverommet vårt. Skjemaveldet tar veldig lang tid og det er jo rart da at legen må gi en uttalelse en gang til på problemet. Kunne de ikke bare se på de papirene de alt har fått.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist