Atle Lundhaug
Klokken går igjen etter så mange år. Den er vel ingen sjelden kunst akkurat denne klokken her. Den finnes det vel på de fleste gårder i gamlelandet.
Klokken går igjen etter så mange år. Den er vel ingen sjelden kunst akkurat denne klokken her. Den finnes det vel på de fleste gårder i gamlelandet.

Klokken går igjen etter så mange år.

Klokken går igjen etter så mange år. Den er vel ingen sjelden kunst akkurat denne klokken her. Den finnes det vel på de fleste gårder i gamlelandet. Det som blir så spesielt er at den har tilhørt bestefar, eller da farfar. Mulig går klokken enda lengre tilbake. Jeg kan jo huske den brukte henge inne på “gamlebæ” sitt rom. Gamlebæ var mitt navn på ham. Han het Alf. Det bodde 4 generasjoner her da jeg var liten. Derfor er jeg knyttet til denne grenda og har vanskelig for å tenke meg bo andre steder. Jeg blir til jeg lukker øynene for alltid.

Klokken lager litt lyd, men det er jo en kjent lyd. Det er godt å ha den tilbake. Den søkte asyl hos mine foreldre en gang på 70 tallet. Hvorfor vet jeg egentlig ikke. Mye ble borte da. Jeg har knapt et bilde fra tidligere tider. Historien er borte. Noe er igjen. Symaskinen til bestemor, fela til egentlig oldefar og nå klokka. Siden historien er bort har Eli og jeg måttet skapt vår egen historie. Det hadde jo vært moro å kunne se tilbake på ting fra tidligere tider.

Klokken tikker videre og bryr seg ikke så mye om annet.

Klokken tikker videre og bryr seg ikke så mye om annet. Hvorfor skulle den det? Den viser jo kun tiden og den gjør som den vil. Vi har jo kun disse 24 timene før det på nytt er noe som da blir til en ny dag. En ny dag som er lik alle andre dager. Jeg venter. Venter på hva? Det aner jeg ikke for her har tiden stoppet. Det er seige tunge dager på leting etter noe som var eller noe som skal komme. Begge deler blir vel like ille egentlig. Det det meste handler om er min og alle andres rett til å ha et liv sammen på tross av at noe er forandret. Den er blitt borte i beskyttelsens ånd. Det er i beste mening, men se det er mye som kan legges i den mappen.

Tiden er som klokken. Mine verste fiender. Livet sammen som vi hadde er borte. Livet vi skulle ha sammen på tross av sykdommen er også borte. Når det igjen er lov å ha og å vise omsorg så har vi mistet et år. For meg betydde det at verdien eller kall det livskvaliteten ble borte. Jeg fant en slags ro i det å kunne besøke Eli. Det ble vår måte å føle tilhørighet på. Det var så fint å høre hennes klukkende latter hver gang jeg fant på noe sprell.

Nå skal det på nytt bli noen muligheter for å ha det fint sammen. Jeg har fremdeles evnen til å tilpasse seg inntakt bare man får lov å bruke den. Vi skal være sammen om enn vi ikke er det slik det var før. Så får vi vel skape vår historie og skape den om etterhvert som klokken og tiden går. Til neste uke blir det vel åpnet i en eller annen form. Så får vi vel bare håpe at vi alle kan få tilbake litt av det livet vi hadde før.

Av alle livets goder er tiden det verdifulleste, og dette gode deler vi alle likt.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist