Vi sitter i sola og koser oss litt fordi vi skal ta en litt lengre skogstur idag. Som vanlig koser jeg meg med litt blogglesing ettersom jeg liker denne formen for sosialt medie som jo alt slikt via nettet kalles idag. Jeg leser jo en del slike litt kritiske blogger som handler om de etablerte storbloggerne der opp dit alle jo ønsker å nå. Jeg er ikke noe unntak fra det. Ettersom de får inn noen inntekter på at jeg leser deres blogger så har jeg også lyst til å få litt av de inntektene. Det kunne vært moro å ringe til den lokale demensforeningen å si » jeg har kr. xxxxx som jeg ønsker dere skal bruke på skjermet avd. på sykehjemmet » det er mitt største ønske.
Jeg synes vel ikke alltid at det er slik veldig imponerende måten de skaffer seg disse inntektene på heller, men så er det jo jeg som leser som bidrar til det. Det er jo heller ikke så imponerende at noen da velger å blogge kun som en slags analyse av disse toppbloggerne og alt de sier og ikke skulle ha sagt. Det blir vel også like kynisk og det ene rettferdigjør ikke det andre. Jeg måtte jo si det så klart og fikk jo litt pepper for det, men det var moro med litt oppmerksomhet. Nok om det, det er ikke viktig.
Siden vi ble kastet ut i dette sykdommshelvetet har jeg hver mnd satt på si en liten sum som jeg håper skal vokse seg så stor nok til at det betyr noe. Førtidspensjonen min er omtrent 60% av lønnen jeg hadde så det går ikke spesiellt fort fordi utgiftene er ikke 60% av det vi hadde før. Skal nok få skrapt sammen nok om jeg gjør det samme hver mnd som Eli og jeg har sammen intil den vonde dagen kommer.
Nå tror jeg nok aldri jeg kommer til å klare å samle inn en ettøring utover det vi skal donere sjøl, men man kan jo alltids håpe og håp er viktig. Jeg har jo før sitert et dikt jeg liker godt og de er det ikke så mange av.
BY EMILY DICKINSON
?Hope? is the thing with feathers –
That perches in the soul –
And sings the tune without the words –
And never stops – at all –
And sweetest – in the Gale – is heard –
And sore must be the storm –
That could abash the little Bird
That kept so many warm –
I?ve heard it in the chillest land –
And on the strangest Sea –
Yet – never – in Extremity,
It asked a crumb – of me.