Merkedagen som forsvant bak tåketeppet
Vamp er her mens Eli har liksom forsvunnet slik hun var.

Merkedagen som forsvant bak tåketeppet.

Merkedagen som forsvant bak tåketeppet tenker her jeg sitter og ser ut i gjennom vinduet. Eika vår kan jeg knapt se enda den vel ikke er mer enn 30 meter unna. Tåka letter nok for det har begynt å regne nå. Det var jo klart for Vamp og jeg hadde tenkt dra opp til et par tjern å ta bilder. Best å stå over for Vamp ha ikke regnfrakk. Stiv og støl blir han også når han blir kald. Han er snart 91 menneskeår Vamp og jeg gjør alt for å beholde ham lengst mulig. Blir min siste hund Vamp.

Ny hund etter Vamp frister, men ikke nok. Den hunden kan i så fall overleve meg. Noen erstatning for Vamp finner jeg aldri heller. Han har vært alt du kan drømme om av en hund. Solid inne i hodet sitt og alltid glad. Bortsett fra tiden som førerhund så har han alltid fulgt meg. Det er ikke med særlig stor glede jeg reiser fra ham. Som oftest velger jeg bort det jeg ikke kan gjøre sammen med han. Bare å håpe han er der enda noen år.

En ny hund etter Vamp frister ikke.
Vamp skyggen min kan jeg vel nesten si. Følger alltid der jeg går.

Merkedagen vår som bare jeg husker.

Merkedagen vår som bare jeg husker, slik var det aldri før. Eli husket alltid dagen 8. september. Jeg gjorde vel ikke det så ofte. Før som nå så vet jeg knapt hvilken dag det er. Det er og var liksom aldri viktig.

8.september 1973 var dagen da vi giftet oss. Nå husker jeg dagen. Den dagen var jeg ekstra trøtt for livet i uniform hadde vært tøft. Skjegget og håret som hadde grodd fritt i friluft en stund ble klippet dagen før, dvs skjegget. Svigermor Ellen likte det lange ustyrlige håret.

Merkedagen vår som bare jeg husker.
Bildet er nok gulnet, men følelsen av tilhørighet er like sterk.

Merkedager kommer og går.

Merkedager kommer og går, de blir sterkere for så å forsvinne. Kanskje forsvinner de helt. Hos Gullhjertet mitt har alle hun før husket og minnet meg på forsvunnet. Ikke en eneste en finnes. Hun har glemt. Når jeg sa det til henne på sengekanten fredag sa hun bare “ tuller du……..så gammel er da ikke jeg ” Det er 46 år siden dette og Eli liksom beveger seg mellom skolepliktig og nåtid. Hvor hun er i tidslinjen er umulig å vite.

Livet er ikke enkelt og slike dager blir enda verre. Det er da man føler ekstra sterkt en bitterhet mot livet som har behandlet oss så dårlig. Ja jeg vet, man skal ikke være det. Tenk tanken om det hadde vært deg. Ville du klart leve ditt liv videre uten påvirkning ?

Det er liksom ikke helt enkelt få til en slags markering for henne. Hun takler dårlig mye folk, vanskelig å få til å spise og vandrer hvileløst omkring. Allikevel så skal jeg hente henne hjem etter middagen og så skal vi kose oss så godt det går hjemme. Kanskje kan vi ta en litt lengre spasertur. Hun bruker bli roligere etterpå.

Uansett så er det godt å ha henne hjemme litt. Jeg tror det er viktig for henne også selv om hjem nok har flere betydninger for henne.

2 Kommentar postet

  1. Du røre ved mange følelser i det du skriver for oss som vet hva du snakker om. I vår familie har du blitt en hverdagshelt som har gitt oss en mulighet til å se littinn i fremtiden. Det var vår lege som fortalt oss om siden din. Det var engang i 2017 tror jeg. Nå har samboeren min gått inn i den fasen gullhjertet var i den gang. Takket være deg så har vi fått til ukesavlastning for henne mens hun ennå kan være med å bestemme. Hun er borte 1 uke og hjemm 3. Selv ser hun på dette som ferie. Tenk du at hun spør om vi skal lese han Atle. Du tror det du skriver ikke har betydning det har det for oss. Det betyr et blikk inn i det ukjente for mye har vært likt hele tiden. En bønn om at du fortsetter.

    • Jeg blir jo glad når noen kan bruke det jeg skriver om. Da er det verdt slitet får jeg si. Det er nå engang slik at dette koster noen kroner og jeg må velge hva jeg skal bruke penger på. Har ikke akkurat noen stor pensjon. Kan hende flytter jeg alt over på en bloggportal som tross alt kostet betydelig mindre. Webhotell, domene og en rekke plugins for at dette skal være oppe koster. Veldig usikker på hva jeg gjør når vi kommer til april og alt skal fornyes. Slik det er nå kan jeg ikke dekke inn kostnaden om jeg hadde reklame her heller. Det er rett og slett altfor få innom. Dessverre så er det slik at man nok må ha Facebook og til stadighet dele der. Tilbake til Facebook går jeg ikke det blir mer at også Instagram forsvinner. Jeg vil ikke tvinge meg på folk. Dersom man ikke kjører på for fullt blir man borte. Da mener jeg at det ikke har noen verdi. Det er jo et nokså høyt antall i vår situasjon, men ikke mange havner her. Tanken bak var å ha et forum her der vi kunne møtes og utveksle erfaringer. Det ble vel egentlig ingen der så jeg stengte det. Trodde jo også at jeg skulle få fagfolk til å skrive litt der. De fleste av dem har egne sider og er mest interessert i å trekke folk dit. Hadde jeg ikke hatt en gratisjobbende mentor JanB så hadde jeg stengt siden for et år siden. I tillegg til å drifte siden så skaffer han meg bedre vilkår enn jeg ville ha klart. Dessverre så skal det mye til at denne siden overlever neste vår. Takk for at du følger ❤️

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist