Nå har vel virklighetas verden nådd inn i mitt hode og det handler mest om å skape kvalitet i Eli og min felles hverdag når hun kommer hjem. Jeg lager meg en plan som vi har mulighet til å tilpasse etter som veien vi går forandrer seg. Når det gjelder tilgangen til alle hjelp du kan få for å mestre den nye hverdagen så tenker jeg vel slik.
Gi meg en haug med grus en med tømmer og en krystallkule så skal jeg bygge et hus en gang i fremtiden.
Jeg må nok sette all min lit til Sannerud sykehus for det er nok jeg som får dra det tyngste lasset når hun kommer heim. Luftslott har vi alle hørt om. Hjelp får du men tilgjengligheten til det samme hjelpeapparatet er heller dårlig. Det synes jeg er synd for her sliter de som jobber der helsa av seg på budsjetter som er på overlevelsesbasis. Skal lure på om de kanskje trenger mer hjelp enn meg som hele tiden jobber med ryggen mot veggen.
Alle tjenester har en fellesnevner, PENGER. Lurer litt på hva de som lever av minstepensjon klarer å få til av tilbud.
Jeg klager ikke jeg bare undrer på hvordan min økonomi skal kunne klare den påkjennelsen med 900000 i gjeld og en pensjon som er 60% av ordinær lønn og Eli da kommer til å få laveste sats i uførespensjon. Det er aldeles ikke det offentliges ansvar, men et sted sitter det et menneske på minstepensjon som får pilla si om morgenen av en halvt utslitt hjemmesykepleier.
Norge verdens nest beste land å bo i.
Jeg skal stå trøkken for henne jeg elsker fordi jeg må og det skal ikke koste det offentlige 1 kr. Skal lure på om det går å sende Alzheimer til helseministeren og finansministeren.
Tror nok vår kommune gjør så godt de kan, men finnes egentlig pengene ? Dersom jeg ikke lenger kan ta vare på gullhjertet mitt finnes det da en skjermet plass for henne som hun kan føle seg trygg i ?
Det er mange spørsmål og jeg tror jeg nok må finne svarene i krystallkula mi.