Før når jobben til Vamp og meg var inni denne her da var fredagskvelden hellig for det var kosekvelden til Eli og meg selv om jeg noen ganger jobbet lørdag også. Nå er det ingen forskjell på helg og hverdag og det er kanskje en bakdel. For meg er det ikke det for jeg tok mitt valg om å forlate skogen julen 2015. Det var da jeg begynte å forstå at noe var feil med Eli.
Det ble litt mer søvn inatt, men er fremdeles trøtt. Vi var flinke å tusle til sengs kl.21, veldig tidlig tenker du og det har du rett i, men den typen dag jeg nå har krever sin søvn. For lite søvn så blir man lettirriert og det vil fungere veldig dårlig hos oss. Det er hundre ting hver dag som tøyer tålmodigheten ti nær bristepunktet og viser man det blir det veldig vanskelig for henne. Hele dagen handler jo om å gjøre ting lette å forstå så det er synd å ødelegge det. I dag var dag 2 med økning til 15mg Ebixa, men det merkes ingen forskjell så langt. Det var to fra hjemmesykepleien her idag Anette og en lærling, jeg glømte å hilse så da ble navnet borte. Håper hun allikevel følte seg velkommen sjøl om hun ikke drakk kaffe. I morra tar vi turen til Kolbu på Toten så da må vi prøve å klare oss sjøl uten dem.
Vi gikk langtur med Vamp idag og det merkes på ham nå for han er litt stiv og støl. Hun er ikke så glad i å gå tur lenger Eli og skylder på vondt i magen, men ut må vi for å sette seg ned er ikke bra for noen. Kommer jeg meg ikke ut om dagen da slutter jeg å fungere, det er da jeg tømmer hodet når vi er ute og går. Når vi er ute slik så er det i grunnen ikke så mye som blir sagt, egentlig så prater vi ikke slik mye lengre. Hun går med sine tanker og jeg går med mine.
I det siste har jeg lest enda mye mer om Alzheimer og det blir veldig mye tanker rundt dette. Har vel bestemt meg for at så mye mer ønsker jeg ikke lengre å vite for alt gjør at jeg tenker at all energien jeg nå bruker på at vi skal ha det som nå er forgjeves for jeg forstår på det jeg leser at det er tidsbegrenset det vi får til. Da er det ikke så enkelt å begynne på nytt vær eneste dag som vi gjør nå. Kan godt være at det blir tilbake til start og mye værre men hvem ønsker vel å tenke på det.
Så forresten på tv akkurat nå om pillebruk blant demente på sykehjem så da gjør jeg rett i å begrense det. Av 5 piller få hun kun 2 og litt etter litt skal den ene bort, over helga blir den halvert. Mitt mål er at fra neste måned skal kun Ebixa som er tvingende nødvendig være igjen. Vet ikke om det er helt riktig, men øket aktivitet skal sikkre god nattesøvn. Håper dette er noe vår dyktige lege er enig i.
Vi ønsker å leve et liv der vi begge kan med et våkent blikk kan møte dagen, det å våkne opp og sitte ved kjøkkenbordet å oppleve sola komme er å fylle livet med mening. Å vise kjærlighet til hverandre med det samme klare blikket betyr alt. Kan godt være det ikkevarer mer enn dette året det får så være, men vi har ikke tid til å bli sløvet ned bare i tilfelle, vi skal leve med Alzheimer.
