Jeg ligger et hav etter å svare på kommentarer på siden min, men skal prøve å få gitt svar etterhvert. En ting jeg ser som er felles er jo denne omsorgen dere viser for meg. Det beste for meg dersom jeg kun skulle velge for meg er sikkert å få fast plass for henne. Det er bare det at jeg er ikke klar for å frarøve Gullhjerte mitt hjemmet sitt. Det er hennes hjem også og uten henne her så er dette et oppholdssted jeg neppe kommer til å bli værende i over tid. Vårt jordiske gods er ikke noe kongerike akkurat og det mangler noe her og der, men det er den plassen vi kaller vår. Vi har skapt vår felles verden i ei boble av et liv der de små ting teller mest. Noe du kaller vedskive og søppel laget vi en vegg av fordi vedskivene hadde hatt sin plass på et gammelt uthus. Det er ikke fordi det er spesielt pent, men det gir en tilhørighet til en tid som er borte der kampen for føden var det viktigste.
Eli er den viktigste biten av mitt liv og så lenge jeg klarer så må gjøre dette. Jeg vil at jentene våre skal kunne treffe mamma hjemme hos seg selv for selv om mye er borte av mamma så er hun mest seg selv her hjemme. Jeg ser jo at hun med litt kjemisk hjelp finner ro når hun kommer tilbake igjen etter oppholdet på 3C. Det meste av det vi bruker daglig vet hun hvor er og når jeg legger frem nytt tøy så skifter hun. Nå må jeg være til stede da hun skal gjøre sitt på morgenen, men det er bare å fylle i badekaret så er hun overlykkelig. Setter jeg fram flaska med Asan og finner ny fille så går alt av seg selv. Hun er trygg og vil jeg skal være der.
Når hun får vondt så kommer hun alltid bort til meg for å søke trøst. Dette gjør hun jo selv om hun ikke vet jeg er gubben hennes, det viser jo den tilliten hun har. Det er ikke enkelt å skulle forandre på dette og jeg tror ikke tiden er inne for det heller. Jeg er jo ikke lege og langt fra sykepleier også, men en ting kan jeg mye bedre enn fagkunnskapen ❤️ ELI ❤️ Jeg har fått 50 års erfaring i det neste vår.
Så var det mitt liv da. Er det så veldig viktig, er ikke det å ta vare på en hjelpetrengende viktigere? At det sliter på helsa er sikkert, men jeg tror nok at jeg står for den trøkken. Jeg gjør dette fordi jeg vil ikke fordi jeg må og det er en vesentlig forskjell på det. Hver gang hun søker trøst så fylles jeg av glede om man kan si det slik for det er meg hun søker trøst hos.
Mest forvirret er hun egentlig da hun har vært på avlastning så dette må vi ta opp med Sanderud. Så må vi få på plass noe som hjelper mot den verste uroen og som ikke er så skadelig for henne. Legen vår skal nok få utfordringer den 23 for jeg gir meg jo ikke så lett. Jeg må ha svar på en del spørsmål.
Håper dette ga litt svar for dere som synes at jeg skal tenke på meg selv. Jeg tror fremdeles det er slik Pia sa i et møte for 2 år siden om mamma’s skjebne. Hjem for mamma er der pappa er.
Det er alzheimer Gullhjerte mitt har fått, men kjærligheten til hverandre er fortsatt sykdomsfri..
