Mange ting i livet er tungt og vi vil ikke at andre skal vite om dem vi gjemmer på det enda vi vet at før eller seinere vil folk i vår nære omgivelse få vite om det. Det som da kommer ut er oftest et bilde som kanskje ikke er helt riktig. Nå sitter jeg her alene og kan fortsette å gjøre det, skjule hva som egentlig skjer hos oss. Jeg kan velge å være åpen slik at andre kan dra nytte av det jeg skriver om.
Helt siden Eli hjertet mitt fikk diagnosen Alzheimer har vi prøvd være åpene om det for på en måte å gi sykdommen et ansikt i lokalmiljøet. På et vis har vel jeg latt frykten for hva andre vil si råde og gjemt meg litt. For å hjelpe meg selv og andre velger jeg nå å vise ansiktet. Suttung er en jotun fra norrøn mytologi, men han er også meg Atle som egentlig bor i Eidskog. Da har vi plutselig fått et ansikt på Eli og meg.
Alzheimer er en sykdom som kanskje er best beskrevet faglig i Wikipedia. For meg har Alzheimer vært en måneds rundtur i helvetet og sikkert for andre pårørende også. Alt er som en vond drøm, et mareritt. Vi følte at når beskjeden kom om at alle forglemmelsene var Alzheimer skulle vi klare dette selv. Eli og jeg har et langt liv i kjærlighet sammen så dette skulle vi klare.
Julen vil alltid være noe jeg ser på med sorg for det var da jeg måtte gi opp og søke hjelp. Jeg klarte ikke gi mitt hjerte den tryggheten hun trenger, jeg måtte søke hjelp. Jeg føler jeg sviktet henne selv om jeg vet hun har det bra der hun er nå. Når din kjære ikke lenger kjenner deg igjen, men ser 2 andre personer da har du tapt. Hjemmet skal være et sted som gir trygghet og varme. Det har ikke jeg klart derfor sitter jeg her alene nå i et tomt hus med savnet etter min Eli. Å mislykkes er begynnelsen på en ny start har jeg jo sagt i en blogg engang, nå vet jeg ikke om det var rett lenger.
En ting vet jeg og det er at sorg er prisen du får betale for kjærlighet.