Det skulle blitt en dag med gled og noe å se fram imot. Vi skulle legge planer om hvordan bli ferdig med badet. 2 par nye fine bukser fikk hun kjøpt seg, men noe var feil…………………hun som stråler som sola hver gang hun kan kjøpe seg noe nytt smilte ikke, overleppen var smal og øynene lyste ikke, de var helt utrykksløse. Jeg visste at noe var feil. Hadde på ny den onde i hennes hode tatt for seg igjen. Den var lang og taus veien hjem, jeg visste det var storm på gang. Hele uka har det vært små ting som har fortalt meg at noe var på gang.
En tredje person hadde entret vårt hjem. En stygg ond jævel som bare hun så. Jeg kunne føle hans nærvær når jeg så inn i hennes øyne og prøvde å roe henne ned. Det gikk ikke.
Jeg måtte søke proffesjonell hjelp, jeg klarte ikke å hjelpe henne. Hun ble hentet og jeg føler meg som bøddel. Hjemmet vårt kunne ikke gi henne trygghet og jeg greide ikke vinne over den onde.
Jeg har gått hvileløs rundt i huset på leting etter henne, men hun er borte og jeg vet det jo, men jeg går allikevel.
Når jeg sovnet i natt vet jeg ikke, men jeg våknet på golvet med hodet i senga til hunden vår. Han var varm og lå med snuta mot pannen min. Så fant jeg ro hos ham som jeg alltid har med meg, men mitt faste holdepunkt i live hun er borte.
Så vant han nok en seier den onde i hennes hode og jeg er nede for telling. Å komme seg gjennom dagen blir oppgaven idag.
Alzheimer er en flyktelig sykdom.