Det ble ingen oppdatering her i går for jeg rakk ikke å skrive Det gikk i ett hele dagen og plutselig var det kveld. Jeg hadde tenkt meg ned til Eli på kvelden, men Pia fikk litt problem med mamma før på dagen så da syntes jeg det var best å la være. Eli vil jo hjem så klart og hun var veldig på Pia hele tiden. Nå skal jeg ta en tur ned til henne etter lunsj så får vi se hvordan det går. Vi får bare holde på så blir det naturlig for henne til slutt tror jeg. Jeg har funnet frem korga hennes og skal ta en tur over til Sverige etter heklegarn.
Da har jeg fått et par timer med Eli og det var jo godt selv om hun var veldig urolig og hadde hjem i hver setning. Nå har jo jeg hatt dette hengende over meg veldig lenge og så har jo målet nå blitt at hun skal ha det bra der hun er. Det er jo heller ikke vanskelig å se at hun når alle brikker faller på plass så får hun det bedre der enn heime. Visst er det vondt å se henne der for hvem synes det er så veldig moro å plassere et fysisk friskt menneske på et sykehjem. Om 3 dager har vi vært gift i 45 år. Det er resten av livet vårt som forsvant nå. Dette unner jeg ingen.
En ting var jo godt å se, nå var jeg meg for jeg fikk noen kyss. Kanskje var det forsøk på å få meg til å ta henne med hjem. Jeg tror det var for at hun visste hvem jeg var. Det var et slitsomt besøk for hun snakker kun om at hun vil hjem. Det er så man har lyst til å bare ta henne hjem igjen og så får det gå som det vil, MEN så ser jeg jo veldig tydelig at det vil være en veldig dårlig løsning. Eli har falt enda litt til det mener ihvertfall jeg. Jeg har sett henne såpass mye disse årene at det tror jeg er slik. Klart hun er i en stressende situasjon når hun sier hun vil hjem og jeg skifter tema, men allikevel så synes jeg hun har mistet litt til. Det var veldig tydelig da jeg måtte bli med henne inn på rommet fordi hun måtte på toalettet. Da jeg sa hun skulle vaske seg på hendene så gjorde hun det, men hun gikk tvers over rommet med joggebuksa og alt nede på anklene. Samme skjedde to ganger.
Det er veldig godt å se henne, men man føler seg nokså tom etterpå. Det er ikke så lett dette og det blir jo ikke bedre av at hun spør “er du ikke glad i meg lengre ettersom jeg må være her” Hvordan skal man forklare at det er nettopp derfor. Man prøver jo, men vet jo ikke om det når frem. Hvordan forklare hva kjærlighet er til en som har mistet så mye av seg selv.