Idag er jeg så glad, nærmest overlykkelig for mens dere sov av dere rusen gikk jeg gjennom alle notatene mine for de siste 3 uker. Når jeg leser dem ser jeg ting jeg gjør feil i forhold til Eli’s alzheimer sykdom. Jeg diskuterer ting med henne, jeg sier slik og slik er det, jeg diskuterer økonomi, alle søknader og ting vi må fylle ut, kort og godt jeg behandler henne som om hun var som for 1-2 år siden…………..og det er hun ikke lenger. For henne snakker jeg et språk hun ikke kan forstå det må øke stresset for henne veldig. Vi tasser rundt i skogen med kameraet mitt, men jeg syselsetter henne ikke med det. Den er min lidenskap ikke hennes. Vi må begynne mer med de små tingene hjemme og la turene med Vamp bli en slags belønning for det vi har utført hjemme. Nå er jeg klar for å få henne hjem så i morgen henter jeg henne.
Jeg sa det til henne at imorgen kommer jeg å henter deg, hun nesten gråt så glad ble hun.
Eli skal hjem, jeg vet at jeg får hundre problemer hver dag fra morgen til kveld, men Eli skal hjem. Nå skal vi igang med alt vi planla den gangen vi fikk vite om sykdommen. Jeg vil ha henne hjem fordi jeg vil ha alle problememene, alle tunge stunder når hun ikke kjenner meg igjen, alle sårende ting hun kan si, jeg vet at jeg skal klare det for nå ser jeg alt klarere.
Det er ikke Eli som er slik det er sykdommen som gjør henne slik. Nå har jeg sørget nok, felt nok tårer og tenkt jeg greier ikke mer. Jeg er ikke redd for morgendagen lenger den blir fin sammen med henne. Jeg er så dum at jeg tror jeg har knekt koden på hvordan jeg skal få oss til å ikke slite hverandre ut.
Koden var Kjærlighet den vi alltid har vist hverandre, latt hverandre føle. Selv om sykdommen herjerci hennes hode har hun samme behov for ømhet og varme gode stunder uten ord og en fast varm hånd å holde i.
Denne gangen vinner jeg.
Det er vel en fjellvettregel som sier: grav deg ned i tide. Med en pårørende med alzheimer passer det bedre slik: Grav deg ikke ned for tidlig.
Det heter også som du roper i skogen får du svar og det er også noe som passer bra inn når din kjære har alzheimer.
Jeg blir deprimert og lei meg, hun blir deprimert og lei seg.
Jeg gråter, hun forstår ikke hvorfor.
Det er her jeg gjør feil.
Jeg skal hente Gullhjertet mitt heim i morgen å få et liv igjen