Atle Lundhaug

Ikke en vanlig torsdag.

Så var det på nytt kveld hos oss i Gammelstuen som det jo heter her vi bor. Får vel nesten kalle denne torsdag for en slags prøvedag for nå er vi oppe på daglig dose med Ebixa mot Alzheimer. 20 mg er det vi har første gang idag og jeg får si jeg har vært veldig urolig uten at jeg vet hvorfor. Jeg har ventet på en slags reaksjon hos Eli, men den har uteblitt, jeg har ikke merket noe på henne. Virker de eller virker de ikke ? Er det bra eller ikke at vi har nådd vedlikeholdsdose uten problemer ? Ikke vet jeg og ikke finner jeg noe på Google heller og der finner jeg jo alt annet.

Det eneste jeg merker idag er at hun er litt uvanlig stille og kommer med kommentarer som jeg overhører. Kan være det at hun har spurt mye de siste dagene om de blanke arkene i dagboka hennes. Hun kan jo egentlig ikke huske hvor lenge hun var på 2A på Helsetunet og heller ikke hvor lenge på Alderspsykoatri/utredningsenheten Sannerud heller. Det er veldig tungt for meg å bli spurt om akkurat dette for det var en vond tid der jeg følte det som jeg hadde sviktet henne. Håper idag var siste gang vi tenker tilbake på dette. Vi må bare se fremover ellers blir jeg veldig tung i sinnet og det vil igjen gå ut over henne. Det at gullhjertet mitt har det bra betyr alt for meg for da blir dagliglivet så mye bedre for oss begge.

Vi får mange gode tilbud om å lære mer om sykdommen, kurser rundt omkring og tilbud om  pårørendegrupper, men felles for dem alle er at det koster penger. Penger er jo ikke direkte noe jeg har veldig mye av for min tidligpensjon er 60% av hva jeg tjente som yrkesaktiv og vi er langt fra gjeldsfrie. Skulle vi vært med på alt dette så hadde det gjordt et stort innhogg i våre sparepenger som vi nok må holde oss unna for det er ikke godt å si hva fremtiden bringer. Heltsikkert veldig nyttig med disse kursene, men å vite så mye mer om alle problemer litt lengre fram på vegen er jeg nok ikke så sikker på at jeg vil vite om. Det beste vi kan gjøre en stund framover nå nok å prøve ta igjen vår liv slik det engang var sjøl om det nok har blitt litt amputert. Eli er avhengig av meg og jeg er avhengig av å ha tro på at det kan bli bedre for å orke. Det kommer dager som blir verre enn nå.