Atle Lundhaug

Innlegg nr.100 idag.

Jeg synes skigaren til han Villy skal få stå som symbol på de 100 innleggene om Eli’s Alzheimersykdom og hvordan vi prøver å leve vårt nye liv så godt vi kan. Skigaren er der for å sperre noe ute og er laget med mye flid og kjærlighet til levende materialer. Vi har åpnet vår skigard for å la andre slippe inn og vise at vårt liv sammen også er møysomlig bygd opp med kjærlighet og mye flid.

Dette med å blogge er vel noe vi mest forbinder med yngre jenter med mye trang til å fortelle om hendelser i livet sitt. Kanskje også med litt lyst til å havne i rampelyset selv lik våre store bloggfenomen. De som meg tenkte vel kanskje ikke på hvordan det ville være.

For egen del ble det en ikke så bra opplevelse å se meg på framsida av Glåmdalen, men for dementsaken i vårt distrikt tror jeg det var bra.  http://nettavisen.no og http://sol.no  hadde en artikkel skrevet av dyktige Kjersti Westeng som jeg syntes var fint skrevet og som på en veldig fin måte samtidig beskyttet oss.

Blogg er blogg og høye lesertall blir det mest av dramatiske ting så slik er det. Jeg var veldig i tvil om jeg skulle utlevere oss selv på denne måten, men bestemmelsen ble tatt da jeg skrev ” dements ” i google. Jeg så hvilke bilder som da dukket opp, det var kvinner og menn som var mye, mye eldre enn gullhjertet mitt. Det var derfor jeg startet opp å blogge om vårt liv, det å vise at man trenger ikke være 80 for å få denne sykdommen. Jeg har hele tiden blogget direkt og uten å lese hva jeg har skrevet så det blir sikker mye skrivefeil og feilformuleringer, men slik må det bli når jeg gjør det på denne måten.

Det har vært til tider veldig vondt å blogge om dette som kom så brått på oss kanskje no man helst ikke ville fortelle. Så er det bare det at å holde dette skjult i ei lita bygd som vår ville aldri gått og i våre øyne veldig feigt. Vi ønsket å gi folk en mulighet til å være naturlig mot oss på tross av sykdommen. Når jeg ser på det i etterkant er jeg veldig glad for vårt valg for vi har møtt så mye godhet fra all at det er ubeskrivelig.

Nå har vi fått litt mer tak på hverdagen og jeg har lært mye slik at jeg kan være en stødig støtte for gullhjertet mitt. Vi har aldri manglet gode hjelpere de har nærmest stått i kø og vi har fått all hjelp vi har ønsket.

Som sagt så er det ikke så dramatisk lenger så det blir nok mer ” vanlig ” hverdag jeg blogger om. Det blir mine tanker og vår hverdag.

Vi var enige om Eli og jeg at dette kom til å bli den største prøven vår kjærlighet kom til å bli satt på. Jeg tror nok at vi er enige begge to om at vi greide den prøven. Hun har nok ikke merket så mye av det siden hun ikke husker alt som har skjedd, men jeg har fått beviset på hva jeg betyr for henne med å få oppleve hvor avhengig hun var av meg. Hun var svært urolig med bare en tanke i hodet ” dra hjem ” hun kom hjem og fant roen tilbake, det er vel det beste beviset på hennes følelser for meg. Vi hører sammen.

Jeg har på kort tid, veldig kort tid fått opplevd mitt verst mareritt noen gang, men også min største opplevelse  å se at gullhjertet mitt fant roen i mine armer.  Vi kommer sikkert til å få nye nedturer og vanskelige stunder, men nå vet jeg at det nytter aldri å gi opp. Jeg vet også at jeg er ikke alene når det røyner på, det er gode hjelpere der ute som er sikkerhetsnettet mitt.