Det ble en rar dag dette, men det visste jeg at det kom til å bli. Det er ikke verdens enkleste å ta beslutninger som påvirker et annet menneske uten å rådføre seg med den samme. Det blir jo ikke så mye enklere heller når det andre mennesket ikke er i stand til å ta beslutningen for egen regning. Det er jo ingen hemmelighet at jeg har vært veldig imot dette hele veien, men føler vel nå at jeg kommer litt til kort i forhold til Eli’s behov. Jeg vet ikke helt om jeg får til det som kreves for å gi henne en meningsfull hverdag. Jeg henger meg mye opp i dette med ting som irriterer meg og da blir man jo litt handlingslammet i utgangspunktet. Jeg får bruke tiden frem til hun kommer tilbake til å finne ut hvordan vi skal styre skuta best mulig. Kanskje skal vi lage oss en dagsplan slik at hun kan lese hva vi ska gjøre dagen etter. Litt usikker på dette for hun har så liten tidsforståelse og klarer jo ikke koble dag til dato.
Vi var på konsert med Ole Paus og Jonas Fjeld nede på Helsetunet i dag og det var koselig, men kaldt i kortbukse. Eli likte seg veldig godt selv om vi da hadde tatt hjelp av 5mg Sobril. Synes hun også skal få lov til å ha litt ro i sjelen å glede seg over å møte mange ansikter hun kjenner igjen. Jeg blir fryktelig glad når hun peker og sier der går……….. Det er ikke alltid hun husker navnet, men ansiktet kjenner hun igjen. Vi møtte også noen som jobber på 3c og da kunne jeg lese av hennes ansikt at der hadde hun det bra. Viktig for meg at jeg faktisk kan oppleve glede i hennes ansikt. Vi har en flott gjeng som jobber med våre svakeste. Våre rådgivere som jeg kaller Malin og Gina er to Eli alltid viser glede da vi treffer og i dag var intet unntak. Tenk så enkelt det egentlig blir som pårørende når du føler som om at alle som på en eller annen måte bidrar til å gjøre vårt liv bedre er venner.
Etter konserten var det tid for å skilles for en stund og det var ikke det enkleste i mitt liv akkurat nå. Det gikk over all forventning og Eli snudde seg ikke en gang, men så er jo ikke jeg meg heller da, jeg er min egen stedfortreder. Ikke veldig festlig å dra hjem til tomt hus så det ble en tur med mor til fars grav så fikk vi vannet blomstene.
Nå sitter jeg her da i senga og prøver la være å deppe for mye. Senga er plutselig blitt et nummer for stor og det tar lang tid å venne seg til å være aleine. Klokka i taket viser 00.50 så det bør være tid for litt søvn. Jeg savner urokråka mi.