atlelundhaug.no

Jeg velger å være glad i dag.

Så sent har jeg nok aldri lagt ut noe her, men som skribent om død og fordervelse synes jeg at jeg skylder dere som så trofast følger med å gi noe tilbake av det gode også. Gullhjertet mitt skulle jo hjem i dag for det er slik jeg har planlagt å gjøre. Hun skal få være hjemme litt i helgen som hun jo spør etter og så håper jeg det kan gå så bra at hun kan få sove hjemme ei natt også dersom det er forsvarlig da. Dette overlater jeg til teamet på 3c som jeg har fått veldig tillit til å avgjøre. Det er de som ser resultatet av mine mindre vellykkede stunt i så fall.

Jeg var ikke så nervøs for utfallet denne gangen for det var så hektisk forrige lørdag at nå var jeg forberedt på alt. Slik jeg fungerer så har jeg flere nødplaner enn en middels stortingsrepresentant så her er det litt mer enn A og B planer.

Tida gikk fra meg på morgenen og klokka ble 10.30 før jeg hentet henne. Da jeg kom inn som vanlig med Vamp foran strålte hun mer enn sola bak et lavt skydekke. Hun bruker jo gjøre det da jeg kommer, men i dag synes jeg det var litt mer. Kan jo hende at det var fordi jeg kom på et bedre tidspunkt enn ettermiddagen, men det er jo godt å bli glad så da velger jeg å tro ekstra glad. Jeg velger å være glad i dag, kanskje mest for at hun skal komme hjem litt. Siden livet vårt jo har blitt så forandret så er det jo godt å se henne hjemme da. Det blir liksom ikke like ensomt da.

Vi tok en runde med planting på Vestmarka der foreldrene til Eli hviler før vi dro hjem. Litt rart å se at hun som før var så nøye med at det var i orden der bare står og ser på at jeg gjør jobben. Da vi kom inn hjemme merket hun at jeg hadde bytte litt om på rommene. Det hadde jeg alt gjort sist gang hun var hjemme, men det husket hun ikke nå. Litt mat og så ville hun ut å gå en tur og slik ble det. Vi var ute til det normalt var middag på 3c og så laget jeg middag mens dronninga satt foran tv`n med ei skål lakriskonfekt som hun er så glad i. Det er ikke godt bli irritert over mangel på hjelp når du ser som hun koser seg med noe godt. Helt rolig foran skjermen med små lyder av latter når det var no hun likte. Det er så man glemmer sykdommen et øyeblikk og tror at alt er helt topp. Til og med under middagen satt hun stille med bena under bordet og tok det med ro. Du er mye flinkere til å lage mat enn de på jobben sa hun for nå har hun vært på jobb.

Eli er glad i å bade så det måtte til og som vanlig måtte jeg vaske håret hennes. Det er veldig godt for meg å få lov til å ta vare på henne slik for det er jo slik jeg helst vil det skal være. Nå hadde vi hjelp av litt oppjustert kjemi i dag, men det synes jeg var klaff for så kunne hun få lov til å slappe litt av uten denne veldig stressende tilværelsen så det håper jeg de fortsetter med. Det handler jo om livskvalitet dette og ingen skal behøve være slave under tvangstanker/handlinger, aller minst de som ikke forstår hva som skjer inni kroppen sin. Ingenting varer evig og det gjør ikke kjemien heller når man ikke fyller etter. Jeg tror selv jeg har blitt flink til å håndtere dette og i hvert fall da det ikke har vart hele tiden så det gikk greit allikevel.

Like greit var det ikke når hun forsto at vi skulle inn på Helsetunet igjen, men når jeg gir Eli hånda så skjer det noe inne i henne, hun holder hardt fast og følger med. En gang sa hun da hun var i ferd med å sovne i senga vår Du har så snille hender som stryker meg over håret. Da bodde hun hjemme. Rart dette at da vi kommer dit ned og får satt oss ned så ser jeg plutselig sykdommen for da ble hun urolig,nesten mer enn hjemme. Det roet seg etterhvert det også, men noen runder på toalettet ble det.

Dette å reise fra henne er like vanskelig hver gang og vil alltid være der for meg. Jeg føler at jeg forlater en i hjelpeløs tilstand og det biter veldig hos meg. Det går ikke å beskrive hvor vondt det gjør  og det ender alltid med tårer ute i bilen. Hun godtar at jeg sier at jeg kommer igjen og det sist jeg så av henne var at hun var på vei til tvstolen.

Vi fikk på tross av dårlige odds en fin dag sammen og det er da noe å ta med seg når man kryper til køys aleine. Det gikk bra i dag, men helt bra blir det aldri for hun er ikke her som hun skal være.