Jeg vet, men forstår ikke.

Vi fikk besøk i går av Isabelle og Emma på langtur fra Toten. AK hadde også blitt med tante en tur. Det er ikke helt greit å være barnebarn heller da mormor ikke kjenner igjen eller husker navnene. Barn vokser fort og alzheimer herjer stygt med mormor. Det blir liksom dobbelt trist alt sammen. Det tok litt tid å fordøye da vi ble alene. Dette er nytt at de også forsvinner gradvis. Jeg vet ikke helt om Isabelle la merke til det, men i går var hun pappas datter og Eli hadde også ei med samme navn bare eldre. Du er så lik datter di, var det hun sa Gullhjerte mitt. På mange måter må jeg vel innrømme at jeg har gitt opp nå selv om jeg har trodd å kunne situasjonen litt bedre. Det skjer nok ikke. Vi klarer ikke engang å opprettholde gamle innøvde ferdigheter. Midt i elendigheten er det da veldig godt å oppleve at hun søker trøst hos meg, en fremmed. Det samme er den tilliten hun viser, hun vil ikke hverken dusje eller bade uten at jeg er der for å hjelpe henne. Jeg tenker liksom at dette ikke er en selvfølge ettersom tiden går. En annen ting som nå viser status på sykdommen er dette at søppla havner på feil sted. Selv om restavfallet jo ligger i plastposer så havner det i papiret. Glass og metall havner også der. Alt havner litt overalt selv om jo hun står med maken i hånden. Plastpose restavfall klarer hun ikke se skal dit det fra før ligger plastposer. Det bli, jeg vet, men forstår ikke. Mye faller inn der.

Så trøtte ble vi begge utpå kvelden at vi sovnet foran tv’n begge to.

Da er det tirsdag og jeg har endelig fått svart litt i kommentarfeltet også. Det er noe jeg gjerne vil, men ikke alltid får gjort pga at hun kan være litt krevende på ettermiddagen og kvelden. Ser jeg fikk litt pepper for bokomtalen, men det var slik jeg følte det etter andre gangs lesing. Jeg kommer sikkert til å lese den igjen. Sikkert feil, men det ligger ikke i min natur å sette meg sjøl fremst. Det kommer jeg aldri til å gjøre når det gjelder Gullhjerte mitt, hun hadde heller aldri gjort om det var motsatt. Hennes sikkerhet er det eneste som teller for meg. Kan jeg ikke stå inne for den så kan hun ikke være hjemme. Dette er noe hver og en pårørende må føle på selv for det er ikke snakk om tapere eller vinnere. Vi er skrudd sammen forskjellig gudskjelov. Selv om man føler sorg, smerte og alt er bare vondt så er det ikke sikkert man går rett i veggen av den grunn. Noen går tvers igjennom også. Jeg vet hva jeg trenger, det er søvn og det får jeg nå. Noen å prate med er sikkert også viktig og da kan messenger være like greit som den fysiske samtalen. Jeg er heldig og har både noen og prate med og å prate til. Det er jo det jeg gjør her. Jeg prater til deg.

Så får vi starte litt med middag her tror jeg for da er vi liksom på tur.

3 Kommentar postet

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist