Idag begynte vår morgen litt seint igjen for senga var veldig god. Kaldt var det ute så lysten til å kose oss litt extra var veldig stor. Vi skulle på bursdagsfeiring i ettermiddag for yngste barnebarnet Johan Godtfred er 4 år i morra. Det er litt moro å ha det litt sosialt også for det er ikke så mye spennende som skjer her i grenda. Vi har vel blitt litt mere usosiale begge to og trenger til å kommeseg litt ut blandt folk tror jeg. På det tror jeg vi bør øve litt begge. Jeg har blitt veldig redd for Eli og for at det kan bli for mye for henne.
Det ble en fin ettermiddag med familien, moro å få prate litt. Jeg er ingen stor kakespiser i og med at jeg ikke tåler gluten, men så var det heller ikke kakene som var det viktigste. Eli klarte seg bra og var med i praten, når hun er slik som idag er det ikke så lett for folk å merke at hun har Alzheimer. Hun er jo normalt stille og forsiktig også. Jeg derimot mrker med en gang når hun ikke henger med. Jeg er kanskje litt for redd for henne, men så har jeg holdt på å miste henne en gang og glemmer det aldri. Vonde minner sittet godt fast og vi har kjemper hardt for å få beholde vår lille del av felles lykke. Håper vi kan fortsett slik lenge jeg er i hvert fall villig til å ofre alt for det. Når jeg legger armene rundt henne og forteller henne hvor glad jeg er i henne så lyser hun opp. Vi har det bra 💓💓💓
De tre viktigste forutsetningene for lykke er: Noe å gjøre, noen å elske og noe å håpe på.