Vi lever ikke bare av det som gå inn gjennom munnen vi lever også på minner, ting som har satt seg fast oppe i hodet. Noe er fine minner og noe er nok heller dårlige, men det går kanskje ikke å bli kvitt dem. Jeg har det slik at jeg kun har 16 år å velge de dårlige minnene fra for resten av årene fram til dags dato har blitt en reise fyllt med gode. Jeg tenker det som en togreise med en drøss stasjoner. Fra jeg gikk på vårt tog har det vært mange små stoppesteder med lite passasjere som skulle på så der ble vi aldri lenge. Andre stasjoner der ble vi lenge for det var mange som skulle med og det rare er at når jeg tenker tilbake så var det flest av de stoppestedene. Våre gode minner er nok mange, mange flere. For oss begge tror jeg nok at tiden fra november og fram til siste uke i januar nok har vært det værste vi har gjennomlevd. En ting er jeg veldig glad for og det er at Eli husker kun små episoder fra den tiden. Fordi jeg er så glad i henne så har jeg tenkt å bære det lasset aleine så når hun spør så er det ikke mye jeg sier. Det var forferderlig å se at henne jeg elsker forandret seg slik og ikke kunne gjøre noe med det. Tror aldri den opplevelsen helt slipper taket. Nå som alt ser ut til å gå vår veg er frykten for turen tilbake stor. Den frykten er der hver dag. Alle sier at man ikke skal planlegge fol langt fram, men det må jeg dersom jeg skal unngå å på slike tilbakeblikk. Jeg må legge planer slik er det.
Trappa på bilde har ingen ende og det er et slags symbol på usikkerheten jeg har. Jeg må vite for at vi skal ha det bra. Nå har vi det nesten bra.
Jeg låner litt av Jørn Hoel som synger så vakkert.
Ei hand å holde i
når natt går mot dag.
Og en stille sang om livet selv
i våre hjerteslag.
Da vi våknet idag hadde kong vinter overrasket oss med 15 cm bløtsnø så det ble en hektisk morgen for å bli kvitt alt det hvite fra oven så en av våre engler i hjemmesykepleien kunne ta seg fram. Idag var englen et nytt bekjentskap som het Sara. Akkurat som alle de andre så var også hun av den fornøyde glade typen. Egentlig ikke så rart for hun har tross alt slitt ut et par barnesko ikke langt fra oss. Veldig rart å se igjen en voksen dame du så som barn. Kjempekoslig var det
Vi kunne nok klart oss sjøl nå, men da må vi unnvære alle disse koslige englene som kommer innom så vi venter en stund til.
Jeg synes jeg må fortelle om disse besøkene for det viser hvor bra det er på hjelpefronten i Eidskog når du trenger det. Vi hadde aldri vært der vi er idag uten den hjelpen. Det har gitt meg som omsorgsperson en trygghet som har gjordt at jeg kan konsentrere meg helt om hennes ve og vel. Vi øver på ting i hverdagen og nå er vi ved mitt mål nr. 1. Det var å få gullhjertet mitt tilbake til den rutinen hun hadde i hjemmet før. Nå er det hun som minner meg på ting jeg må gjøre. Ingen mann i verden er lykkeligere enn meg når hun sier » du må gjøre slik » Det er den optimale lykke.