Noen ganger blir det bare slik.

Egentlig får jeg vel si at jeg er så totalt slutt som det går å bli og fremdeles stå på beina. Aner ikke hvorfor, men det er veldig urolig her om natta og jeg våkner veldig mange ganger mellom kl.01.00 og 05.00. Urokråka er oppe og går litt mer enn før. I natt var det ekstra ille så det er vel bare å gi noe å sove på igjen. Det hjelper jo ikke så veldig mye ettersom hun som i går kveld sov minst et par tre timer før vi gikk til sengs så da har hun jo fått 5-6 timer til kl.01.

Det er totalt nattsvart i mitt hode og det er nesten ikke mulig å finne noe positivt lengre. Det å skulle være konstant på topp for å gi noe til et annet menneske er ikke slik veldig enkelt. Det får ikke bli flere slike dager for da lurer jeg egentlig på hvor lenge jeg holder. Jeg er slik at jeg kan holde noe i gang nesten hvor lenge som helst, men da må jeg se små gløtt av lys. Ut å lete lys er tvingende nødvendig.

For første gang har jeg delt opp et innlegg for det er skrevet i to deler så nå kan du selv se hvordan tanken er når i hvert fall jeg er så godt som slutt. Ut å lete lys var det jeg sa og hvor fant vi lys ? Jo vi fant lys der ikke noe lys trenger inn på en gråværsdag. Det var ute i skogen dit jeg alltid går for å finne fred. Vi gikk alle tre for å finne mat til kameraet mitt. Som Askeladden så sparte vi alt vi fant og det ble mye lys.

Vi skulle så mye i dag og en av tingene var en ny blodprøve, det er viktig å følge med og så trenger vi en analyse før sykehusbesøket i morgen. Det ble litt pes og kanskje i framtiden skal jeg nok ikke forberede henne så lenge før for det blir egentlig mest slitsomt for meg. Det som står i boka er det stort fokus på og da blir maset desto større på meg. Jeg er menneske og når jeg da får samme spørsmålet et tresifret antall ganger så koker det i hodet på meg. Et “ å herregud ” med oppgitt stemme er som et “ sesam, sesam “ for enda flere forklaringer. Jeg bommet på alt i dag fordi jeg var så trøtt.

Et lyspunkt i boka for Gullhjertet mitt var møtet i demensforeningen, det betyr treffe andre og høre på at de prater med hverandre som hun som hun selv sier. Hun liker å være tilstede i ikke for store sammenslutninger. Det var koselig å treffe andre pårørende selv om vi vel kanskje kjører vårt eget løp. “ Never change a winning team “ var det spesiallege Horndalsveen sa til meg da vi dro fra Sanderud og jeg lurte på hva mer jeg kunne gjøre.

I det legger jeg at vi skal fortsette vår måte å gjøre ting på fordi det ga resultater som han var imponert over. Det var viktige ord for meg som hele tiden føler meg på gyngende grunn. Det er fint å ha Gullhjertet mitt med på disse møtene for vi er jo et team.

Vi har blottlagt vårt liv fullstendig og det er ikke mye jeg unnlater her og hensikten er å sette et fokus på noe som vil ramme betydelig flere i framtiden. For oss har det vært viktig å vise fram et ansikt på en sykdom som også vi trodde rammet gamle mennesker. Dette var noe vi bestemte oss for da diagnosen var et faktum.

“ Skammer du deg over å drasse på meg “ spurte hun ute i bilen da vi dro heim. Jeg er stolt over å ha deg med meg var svaret jeg ga henne og det er jeg. Hun har fått en sykdom og hun har nok blitt litt borte, men det er mitt Gullhjerte uansett om sykdommen herjer i hennes hode.