Bildet er av vår gode hjelper Vamp fra litt før vi begge ga oss i tømmerskogen. Jeg jobbet han sov bak ryggen min. Den gangen var han til glede for meg der jeg jobbet ensom ute i skogen. Han har alltid vært en viktig brikke i mitt liv så lenge vi har hatt ham. Alltid glad, alltid opptatt av mitt ve og vel.
Idag skulle Vamp også få prøve seg litt som besøkshund på Eidskog helsetun. Vi gledet oss veldig til å vise fram denne trofaste meget beherskede herremannen der. Spesiellt Eli hadde gledet seg til idag for hun er veldig stolt av Vamp som i sitt 10årige liv har vært tvstjerne, førerhund, familiehund og nå en viktig brikke i Eli’s liv. Om jeg er en tur oppe i skogen og Eli er hjemme så er det Vamp som med stødig snute fører henne dit kameraten hans er med motorsaga.
Han sviktet ikke Vamp, med stor ro og lustig hale hilste han fint og forsiktig på alle. Håper de likte besøket for det gjør vi gjerne flere ganger. Vi får prøve et besøk til gamlekara imorra.
I går kveld var det 1 uke siden jeg hentet gullhjertet mitt hjem fra Sannerud. Det var ikke fritt for at jeg hadde litt nerver, men jeg hadde lest meg opp en hel del og følte meg godt forberedt. Så var det jo en lett beslutning å få henne hjem for det er ikke noe hjem uten henne, det kan det aldri bli. Vi hører sammen Eli og jeg så enkelt er det. Hun er og vil alltid være fundamentet i mitt liv. Jeg visste jo at jeg elsket henne, men det å ha opplevd denne krisen sammen har gjordt følelsene enda sterkere. Det er slik for henne også for det skinner igjennom i alt hun gjør. Ord har Eli aldri brukt mange av, men det å fortelle hva hun føler det kommer hver eneste kveld når vi har gått til ro.
1 uke er gått og det har bare blitt bedre og bedre, vi har på et vis tatt tilbake vårt liv og er i ferd med å bygge det sterker enn før. Visst er det i perioder vanskelig og tungt å skulle være omsorgsperson, allikevel er det verdt det. Vi har en styrke sammen som bærer oss framover. Å leve med Alzheimer les jeg i en setning på en amerikansk nettside, det er akkurat det vi gjør. Det er vårt liv.
Rart er det å sitte her å tenke på alle de fantastiske menneskene vi har vært i kontakt med etter at vi fikk diagnosen hadde vi aldri møtt om ikke dette hadde skjedd. Det at vi valgte fra dag 1 å være åpne om vår situasjon har faktisk gitt oss utrolig med krefter. Det er vel kanskje mest meg for følelsen av å stå aleine forsvant fort. Jeg vil anbefale andre i en vanskelig situasjon å være åpne for det gir folk en sjanse til å komme deg i møte. Jeg vil ikke påstå at jeg er veldig glad for å bli så offentlig, men jeg har gjordt det av kjærlighet til Eli som aldri skal bli kun et navn. Hun er et menneske som fortjener akkurat det samme som alle andre. Hun skal ikke gjemmes bort og glemmes, hun er en del av meg.
Vi trener hver dag på hverdagslige ting og jeg smilte litt idag da vi var i butikken for karen før oss i kassa prøvde få inn kortet sitt på et helt galt sted i betalingsterminalen, han kunne Eli vært bestemor til.
Når det var vår tur pakket jeg varene mens Eli med stor sikkerhet stakk kortet inn der kort skal inn, slo koden, tok kortet ut da hun kunne og la det på plassen sin i lommeboka si. Hvem sa at en med alzheimer ikke kan……………
Det er vårt liv og vi er ikke ferdig enda.