Det ble som sagt tur til Toten på oss idag nærmere bestemt til Kolbu. Der har vi ei datter, svigersønn, 2 barnebarn og en liten uskyldig engel som hviler her ved Kolbu kirke. Livet kan være virkelig urettferdig og tungt, men det må jo leves da. I mitt liv er det to tunge kriser som alltid vil være der. Når vesle Mats døde i mors liv ikke lenge før han skulle ønskes velkommen inn i vårt liv og når Eli ble borte for meg. Begge vil prege meg for resten av mitt liv. Det ene som et savn etter ham jeg aldri fikk se vokse opp. Den andre som en konstant redsel for morgendagen.
Slik er det å leve vil vi være med så må vi pent ta det livet byr på og jeg har vel tatt min del. Det har skjedd ting med meg sjøl som nære på endt riktig ille, men det ga meg hverken frykt eller smerte, knapt et våkedøgn.
Når så livet har slått hardt ned med Mats sin død og at jeg nesten mistet Eli på en måte så har det kostet mange tunge våkenetter. Når tunge tanker kommer så har jeg levd meg gjennom det også ved å lete fram gode ting som jeg oftest fant ute i skogen, stillheten ga ro. En dags glede og lykke varer lenge hos meg.
To vonde dager i bytte mot en god er et bra bytte, for den gode dagen gir minner, de to vonde vil man prøve å fortrenge.