Slik er vi Gullhjerte mitt og jeg. Vi ser slik ut ikke så merkverdig, to du kanskje ikke vil engang klare å plukke ut i en folkemengde. Vi har en ting felles bortsett fra vårt liv sammen i kjærlighet, barn og barnebarn. Vi har fått en sykdom Alzheimer, skader i frontallapp og noe de kaller Capgras syndrom. Når jeg sier vi så er det fordi hjertet mitt Eli bærer på sykdommen og jeg får ta følgende av den som nærmeste pårørende. Alzheimer har alle hørt om, men Capgras var for meg ukjent. Kort fortalt er det noe som gjør at hun forveksler meg med andre, venner,uvenner eller noen som hun ble eller blir skremt av. For vår del skifter dette flere ganger daglig. Den ukjente inne i hodet hennes sover aldri, den jobber døgnet rundt og skaper kaos og uro. Et hjem skal være tryggt for alle, det har vårt hjem vært selv om jeg har skiftet mellom å være ektemann og en venn av familien. Utenfor i mørket har en gått på lur som vil oss noe vondt, men vi har klart å holde ham ute.
Så plutselig gjennom en åpen dør snek han seg inn og blandet seg med oss. Jeg kan jo ikke se ham like lite som jeg kan se familievennen. For henne derimot er han klar og tydelig og veldig truende. De hendene som før kjærlig strøk henne gjennom håret så hun sovnet har blitt et redskap i den ondes tjeneste. Siden det bare er meg her så skiftet jer fra ektemann, venn over til å bli inntrengeren som ville skade henne og meg.
Jeg kunne ikke hjelpe henne lenger.
Jeg måtte gå den tunge veien å be om hjelp. Det var på torsdag.
Nå sitter jeg her ensom sammen med Vamp med kun en tanke i hodet.
ELI
Det er en vond tid for jeg har spor etter henne over alt, bare hun mangler. Bloggen har blitt til som en sikkerhetsventil for meg slik at jeg kan være sterk for henne når hun kommer hjem igjen. Så håper jeg på at våre kunnskapsrike venner på Hamar kan nøste opp den tråden som gjør at angsten tar overhånd. Alzheimer kan jeg hjelpe henne med, men angsten kan jeg ikke kjempe mot.
Vi la planer for fremtiden når vi fikk 1. diagnose 6/9 og planen sto fast da vi fikk resultatet av testen på Hamar den 22/11. Vi skulle leve vårt liv fullt og helt som før. Planen er der fremdeles, men Eli er nok ikke den samme nå som da. Jeg må fortsette som vi sa når hun kommer hjem. Blir angsten bare borte så hun ikke er redd i sitt eget hjem så skal hun og jeg fortsette vårt liv sammen. Vi har et fjell av kjærlighet til hverandre som stå fast på samme sted. Så må jeg nok begynne å minne meg selv på ordene jeg har gitt til andre så mange ganger.
Håp er er digert svart hull med noe nedi som du ikke ser, du må pent klatre ned å hente det sjøl…….
Jeg skriver fordi jeg elsker Gullhjerte mitt Eli 💓
Jeg skriver også fordi at du som leser skal se hvor lite som skal til i en menneskehjerne for å snu alt oppned, » normal » hva er så det.
Dette skal også være en heder til alle som jobber med mennesker og som tar vare på våre hjerter når vi ikke klarer det sjøl lenger. Jeg bøyer mitt hode i dyp respekt for dere alle.
Godt Nytt År