Tunge tanker,trøtt i hodet.

Som sagt så begynner vår dag kvelden før av den enkle årsak at dårlig forberedt nattehvile gir dårlig søvn og da til slutt en dårlig dag. Jeg var veldig trøtt igår kveld og klokka ble rundt 23 før jeg sovnet. Resultat, dødstrøtt på morran. Takk og lov sov hun 2 timer mer enn meg ellers hadde det vært en slitsom dag, nå var det bare en av oss som var trøtt.

Denne dagen har for min del slept seg fram med bare tunge tanker om hvordan ting er, følelsen av at det er urettferdig at vi skulle bli rammet av dette. Vi hadde satt vår kurs og planlagt ferden fra og med 1.08.2017 for da skulle Eli bli førtidspensjonist. Vi skulle gjøre mye som vi hadde planlagt i årevis. Den gamle skomakerstua til han Bergenius var første prosjekt, den skulle bli bolig helt uten moderne fasiliteter ikke engang strøm skulle vi ha der. Det skulle bli vårt fristed. Nå er alle de planene lagt bort for det greier jeg ikke aleine.

Vårt liv var preget av ømhet, kjærtegn og lange kvelder i armkroken. Det meste er blåst bort. Alt det intime når lyset var slått av, borte alt sammen. Det vi sitter igjen med er et liv vi ikke kjenner nå og ikke aner hvordan vil se ut når vi går inn i 2018. Er det lov å tenke slik eller skal man være takknemlig for det vi har nå. Jeg er takknemlig for at jeg klarer takle utfordringene etter hvert som de strømmer på. Tanken om framtiden er stort sett ikke så veldig gode for ting vil forandre seg, men neppe til det bedre. Å leve en dag om gangen er noe de kan si som vet at dagen i morra er lik den idag. Når du lever med en som har alzheimer kan du være sikker på kun en ting og det er at ingenting ligner på det du hadde forestillt deg. Men hva skal man så gjøre………………..?

…………..da får jeg bære deg, sa jeg og det skal jeg fortsatt gjøre koste hva det koste vil, men jeg er trøtt akkurat nå, trøtt i hodet.

 

Hope? is the thing with feathers –

That perches in the soul –

And sings the tune without the words –

And never stops – at all –

And sweetest – in the Gale – is heard –

And sore must be the storm –

That could abash the little Bird

That kept so many warm –

I?ve heard it in the chillest land –

And on the strangest Sea –

Yet – never – in Extremity,

It asked a crumb – of me.

Emily Dickinson

 

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist