Det ble en fin natt uten noe avbudd av noe slag så bra som en natt skal være. Det har ikke vært så bra på lenge ………….takket været en youghurt.
Fin morgen, god tid sammen i sakte tempo er helse i hvert sekund for en som trenger tid, lengre tid enn andre til å bearbeide inntrykk. Kari fra hjemmesykepleien i Eidskog dukket opp med stort smil og like stort humør. Merkelig å se at en liten pille i en hånd plutselig ikke er så farlig. Det der kommer jeg aldri til å forstå hvorfor ikke går når jeg prøver. Føles litt som sviktende tillit, men så lenge hun får det hun skal ha så får det heller gjøre litt vondt hos meg. Skøyteturen med Vamp gikk uten dramatiske beinbrudd med et fast grep hånd i hånd. Litt fint lys også for noen fine bilder.
Både Eli og jeg gledet oss litt til å møte Evy Anne Heggen i Eidskog Kommune som med ansvaret for helse og omsorg har mye å si om det vi brenner litt for. Jeg tar mengder av bilder fra naturen i Eidskog Kommune og har veldig lyst til å gi alle til vår kommune slik at de kan bruke dem til det de har lyst til. Til reklame, utsmykking kort sagt hva det skulle være. Så har vi jo Vamp som med sin fortid som førerhund og rolige vesen kanskje kunne være til glede for våre svakeste på sykehjemmet.Det med besøkshund kan vi jo lese om nå om dagen.
Både Eli og jeg har i løpet av veldig kort tid opplevd den største krisen i vårt felles liv og fått så mye hjelp fra Eidskog Kommune at vi har lyst til å gi noe tilbake. Eli var veldig glad i jobben sin ute blandtde eldere og jeg vet hun fremdeles har mye å gi sjøl om hun nå har fått alzheimer. Kanskje kan bildene våre, hunden vår og vi sjøl bli en tilgang for bygda vår og ikke bare en utgiftspost. Det er det vi ønsker om vi kan bidra til noe.
Det ble mye for henne idag, mange inntrykk å fordøye for en som ikke har samme farten som oss andre. Mange rare spørsmål og mange sideblikk sa meg at nå var det noe på gang sjøl om det under middagen forsvant litt etter litt. Fant fort ut at frisk luft var nødvendig så vi tok en kosetur med Vamp i mørket. Det blir litt mer nært ute i mørket med hodelykt hånd i hånd. Hun er litt mørkeredd og søker trygghet hos meg ute. Rare spørsmål fortsatte også ute så jeg skjønte at nå er jeg i ferd med å forsvinne, men denne gangen kjempet hun imot alt hun greide med små kyss og ta på kinnet mitt. « Du er Atle » du synes kanskje det høres uvirkelig ut ? Skal love deg at der er det også, det er slik at du kan kjenne hjerteslagene dine inne i hodet for dette er min store skrekk.
Noen korte minutter og så kom jeg igang igjen og prøvde på min måte firsiktig å lede henne tilbake igjen. Skjule gråten som var i ferd med å komme, finne på noe som avleder slik at hun skulle tenke på noe annet. Du går fra himmel til helvete med panikken hengene som en skygge over deg på bare noen minutter.
Denne gangen greide jeg det og nå sover hun litt i stolen foran tv’n akkurat som om ingenting har skjedd. Takk og lov for at hun ikke husker det etterpå. Det er i slike stunder som de siste par timer du vet hva kjærlighet er, når du får kjempe mot en fiende du ikke ser for å beholde den du har kjær. Kjærlighet er når hun står foran deg smilende som om du har vært borte enda du var der heile tiden.