speilbilde
Jeg er mann og altfor gammel.

1.søk på Google ble kognitiv svikt.

Admit to the Following

Author: Nancy Nelson

This admission will leave me naked—

If you will shut your ear around my news,

I will whisper it.

But it must remain our secret.

Yours and mine.

Look in your rearview mirror—

See that silver-headed woman trailing you?

It is … a friend … in need of your help.

She—that is, I, don’t mind, slipping along behind,

Arriving second all the time.

Lead me down the streets

I’ve traveled many times before.

I should know where I am going,

But my mind’s no longer mine.

So, please, ease my fall into this new spot,

Second and behind.

Every day, gracefully, you cue me, ensuring

I know what I don’t remember.

You smile with love, understanding, and

Patience, mostly.

Such generosity of time.

Make no mistake, I do know

My mental armor suffers daily chinks.

Like the many miles traveled, an old car’s rusty

Undercoat begins to show.

It’s not that easy, the hiding I do.

But it takes less effort

Than traveling my steps alone,

And again, a time or two.

Help me continue on my path,

Stalwart and straight.

In my forging ahead,

I am determined

To cross every finish line.

Keep my secret as long as possible.

I feel safer … when I follow you

 

Onsdag er fridag håper jeg. Det er ikke gitt at det blir slik for nå på morgenen er det veldig turbulent her for å si det mildt. 4.30 startet en maratonvandring og den har ikke gitt seg enda. Til og med når vi sitter ved kjøkkenbordet er hun nesten oppe hele tiden. Hun sitter alltid på tvers av stolen liksom klar til å rømme. Det er ikke hver dag det er så ille, men det er ikke mange rolige dager her i løpet av uka.

Jeg har jo ikke noen erfaring med andre, takk og lov, men forstår etter mange meldinger at det er nokså vanlig. På et vis har jeg fått alt i ei pakke om det går å beskrive det slik. På morgenen har det vært tett mellom “ glad i deg “ og en klem og da blir jo jeg jo glad. Hun husker meg, men ikke navnet før kaffekoppen kom fram.

Hun er glad i å bade og det er jo bra for så trenger jeg ikke påminne henne om det som har med hygienen å gjøre. Bare å fylle i badekaret. Det gjorde jeg også i dag og fant igjen favorittbadehånkle. Så ble jo fristelsen for stor og jeg la armene rundt henne. Enkelte ganger glemmer man jo virkeligheten som er så vond på leting etter noe som er lik et liv vi engang hadde. Det å ta rundt er noe man ønsker og glemmer jo hvordan det kan bli.

“ Jeg liker ikke slik tukling “ kom det. Virkeligheten så brutal den er kom som et hammerslag. Håpet er jo alltid der, men håp om hva ? Håpet om at man en eneste gang kan få lov å være kjæreste igjen. Det å miste et holdepunkt i livet håper jeg ingen behøver å oppleve for så mye vondere opplevelser vet ikke jeg om det går å få.

Liksom ikke den store gode starten på en dag.

Nedtur nr.1 kom med en gang dagen startet og det blir sikkert ikke den siste. Man føler seg som å bli kastet inn i en vegg og ofte lurer jeg på når sprekker jeg.

Begrave hodet i nettbrettet er fin terapi etter +20 tur på døra med hjerte på.

1.Søk på Google ble kognitiv svikt.

Bla og bla fra side til side og håpe at klokka går fort til 9. Stakkars de som skal ha ansvaret for henne de neste 5 timer.