Atle Lundhaug

Tanker i regnvær.

Jeg tenker at når jeg tar et bilde gjennom avløpsrøret mitt så ser du ingenting av omgivelsene så du vet ikke hvor du er, heller ikke er du så sikker på hva og hvordan. Du vet jo nå at det er et plastrør som gjør bildet slik. Hva om jeg ikke hadde fortalt det da hadde du trodd jeg brukte et redigeringsprogram.

Gullhjertet mitt er som deg om jeg ikke hadde fortalt deg hva, hvordan og hvorfor. Hun kjenner ikke omgivelsene, hva hun gjør der og hvordan hun kom dit. Det kalles desorientert, dette skaper uro som igjen skaper forvirring. Det blir det jeg kaller en urospiral. Samme hva det begynner med så ender det opp med det samme. Ommøbeler ordene litt så får du se, uro + desorientering = forvirring, uro + forvirring = desorientering. Slik kan du stokk orda, men resultatet blir uansett min urospiral. Hvorfor forteller jeg dette som du sikkert synes er vrøvl.

Det er mange som hele tiden mener at det beste for meg og da for gullhjertet mitt er at jeg kan få noen timer fri fra omsorgsjobben. Fine tanker, men da må jo det være et tilbud der. For yngre demente eksisterer det ikke et slik tilbud. Ingen kan vel mene at å sette en person på 61 inn på et dagsenter for +80 er et tilbud. Jeg vet ikke hvordan det er andre steder, men jeg tror vel det er nokså likt. Jeg kan aldri tenke meg at Eli vil trives der.

Vi hadde på et vis et slags tilbud ved at hunden vår ble besøkshund på dagsenteret og da fulgte vi jo med på lasset. Det gledet Eli seg til hver gang, men nå er det tatt vekk.

Vi skal nok få ting til å gå på egenhånd for innerst inne så trodde jeg vel heller ikke at det var så veldig mer rosenrødt her enn andre steder.

Det får gå, får vi bare sol og varme så drar vi til skogs med telt og hund.