Det har jo vært fridagen til Vamp og meg i dag og den gikk så altfor fort. Det kunne godt vært lengre for med en gang hun setter seg i bilen og vi kommer hjem så er det samme visa om igjen. Gråt og alt er vanskelig og vondt. Jeg har jo blitt vant til det, men noen dager er verre enn andre. Hun er jo glad når jeg henter henne, men så er plutselig alt galt.
Hun har jo vondt, men hvor ? Vi får bare håpe at det blir bedre.
Vi sitter oppe enda og det er jo langt fra normalt så det gjelder å nyte det for kanskje kan vi sove like til 5 i morgen. Egentlig tror jeg vel ikke det, hun våkner nok mellom 3 og 4.
Tenk for et fint liv vi hadde hatt om vi bare hadde blitt kvitt dette med magen eller nerver. Jeg bryr meg lite om hva det er bare det blir borte. Så har vi dette med søvn det må vi også få orden på ellers går vel jeg i bakken.
Hun var på julebord i dag med gamle kolleger og det var nok moro, men litt hjemlengsel ble det forsto jeg for mobilen gikk varm. Alt som alt så har hun ringt mange ganger i dag.
Vi gikk en tur rundt sykehjemmet mens vi ventet og stoppet litt utenfor sansehagen. Det sto ei dame og så ut gjennom vinduet. Et lite sekund så jeg Gullhjertet mitt i henne. Det var helt forferdelig og få et syn av henne der. Det er min store skrekk og det går ikke en dag uten at jeg tenker på det.
At hun skal havne der er noe jeg ikke kan fatte og jeg kommer nok aldri få det inn i hodet heller.
Det skulle alltid være oss to og det var bare døden som skulle kunne skille oss.