Midt i skogen et resultat av Eli`s grønne fingre finner vi denne. Det er en krokus og den hører vel egentlig ikke hjemme her blant gran og furu. Allikevel føler jeg ikke for å grave den opp og ta den med hjem. Hun gjorde slik Eli. Vi finner påskeliljer, pinseliljer og valmue rundt omkring som hun er skylden i. Jeg spurte aldri om hvorfor. Nå er det litt for sent å gjøre det. Noe svar får jeg ikke. Hun sier ikke et eneste ord mer. Språket er helt borte.
Språket som er borte betyr ikke at hun har sluttet å kommunisere. Hun bruker mimikk og lyder som en måte å uttrykke seg på. Det er nok ikke så enkelt å forstå alltid, men jeg ser henne jo hver dag så tror jeg tyder det meste. Samværet preges jo av stillhet, men det gjør vel også min hverdag uten henne også. Etterhvert som tiden går og man er alene så blir man litt folkesky. Kretsen rundt har jo krympet med årene. Vil tro det er slik for alle andre også i samme situasjon.
Som sagt så foregår det meste i stillhet. Når jeg tenker etter så er vel ikke ordene så viktig heller. Vi omgir oss jo hele tiden av lyder. Lyder som blir til noe i bakgrunnen. Den samme stillheten gir jo ro til å tenke. Det blir mye av det. Når man sitter slik ute i solen uten et eneste ord så opplever man bedre nærheten til hverandre. Det er kanskje noe flere burde prøve. Dette liker Eli. Hun har alltid vært en person som har kost seg når sola varmer.
Dagene går på autopilot og nokså ofte glemmer jeg hvilken dag det er. Jeg ligger konstant etter planene. Det gjelder alt. Flere år etter også. I høst er det 10 år siden Eli fikk sin diagnose og alt ble satt på vent. Tiden stoppet opp og hele livet ble satt på vent. Dersom jeg ser tilbake er det nesten ikke til å tro at det kan være slik. En ting er bra med tiden. Den lærer oss å akseptere vonde opplevelser. Det må man for å holde ut. Det viktige nå er å gi henne et verdig godt liv. Så får man heller betale billetten på langtidsparkeringen. Det er også en pris på å være glad i et menneske.
Legg igjen et svar