Når alle andre har tatt seg påskeferie så er det fremdeles noen som blir på sin post. Som mange andre steder rundt omkring i Norge så stenger aldri Eidskog Helsetun. Der lyser det hjemmekoselig i alle vinduer. Ser ut som et hjem og er et hjem. Sterk kontrast til dette spøkelsesaktige rådhuset vi har her. Steintårnet bygd i hva vi før kalte «meksistein» er vel Eidskog`s høyeste bygning tror jeg. Dersom vi ikke regner med branntårnet på Hornsjøtoppen da. Tror nesten det tårnet er mer besøkt enn tårnet i sentrum. Merkelig at ingen av severdighetene har jeg tatt bilde av enda jeg har vært der flere ganger enn jeg kan telle.
Nå skal ikke jeg snakke ned administrasjonsbygget vårt. Det har sin funksjon og inne der sliter de med å få tallene til å gå opp. Det er i seg selv en håpløs oppgave ettersom den store stygge ulven Staten pålegger flere og flere oppgaver uten at pengene følger med. Vi har blitt så rike her i Norge at vi glemmer å ta vare på eget folk. Et ansikt utenfor landet teller mer. Nok om det for dette har jeg mangelfull kunnskap om.
Egentlig tenker jeg mest på de som gjør det trygt og godt å bo der i sitt andre hjem. Jeg ser jo jobben de gjør fra orkesterplass slik jeg går inn og ut dørene på Helsetunet hver dag. Inn min vandring på vei til glede. Ut blir det min Golgata for å si det slik. Det passer med tiden vi er inne i.
Husker en strofe fra barndommens pugging av salmevers med salige Post Kirkeberg. Han var som mange andre en viktig person for et ungt sinn selv om jeg nok endte på gal side av den lærdommen.
Sorgen og gleden de vandrer til hope,
Lykke og ulykke ganger på rad.
Medgang og motgang hverandre tilrope,
Solskinn og skyer de følges og ad……….
Resten av teksten husker jeg ikke, men dette var vel det viktigste.
Min hovedperson Eli har det vel bra slik situasjonen nå engang er. Hun sover veldig mye, men glimter til også i perioder og lager godlyder. Det er hennes språk. Det språket fungerer mellom oss for ofte viser hun med ansiktet hva hun vil. Om det er så veldig mye tanker bak vet jeg ikke. Det viktigste for meg er kosestunden vi har samme når jeg legger henne på kvelden. Det skal ikke så mye til for å få noe å glede seg av. Mitt sosiale liv er jo mer eller mindre begrenset til Helsetunet. Det er selvvalgt og jeg har funnet roen med det. Det er mennesker der som jeg setter stor pris på. Det blir jo i det lange løp litt ensomt i det lange løp her oppe i skogen.
Da fikk jeg ned noen ord selv om skrivesperren fremdeles er inntakt. Bare å ønske God Påske.
Takk for det.Husker jo deg og din situasjon også. Det går liksom ikke bare å gi opp heller. Da ville jeg ha mistet alle gleder med det å nå inn til hennes i hennes lukkede verden.
Du er en god person og gir av din godhet til din kjære Eli og det gjør godt å lese dine ord.Etter å ha vært nær pårørende til denne sykdommen viser du en side av den eg aldri har sett. ❤️