Jeg hadde skrevet et innlegg, jeg hadde skrevet to, kanskje flere. Alle ble slettet fordi jeg ble sint på innholdet. Sinne, maktesløshet, alt var der.
22.11.16 skulle bli dagen da min verden stoppet. Min Eli var bare min, 47 år fyllt med kjærlighet og gode opplevelser. En hel ungdomstid sammen, et voksenliv sammen og nå skulle vi få en fin alderdom sammen. Alle drømmer om hva vi skulle gjøre bare vi fikk tid. Vi skulle gjøre alt.
Et lite forvarsel fikk vi ved besøket hos fastlegen 6.09.16. Presenil dement sto det på sykemeldingen hennes. Vi brettet opp armene, vi var litt ute av balanse, men bare litt. Dette skal gå bra, klart vi klarer det.
Så kom dagen 22.11.16 sannhetens øyeblikk. Tester, MR bilder og intervju …………….alle viste det samme ……..Alzheimer.
Turen hjem var fullstendig i taushetens tomme rom, men med et løfte » dette skal vi klare »
Så begynte vi ferden mot the ukjente………..et plaster som i sin enkelhet gav håp.
Noe gikk galt………dag 1 preget av optimisme, dag 2…….noe var galt …….hva var det hun sa………? Hvem er du…..? Nye spørsmål, min hjerne som er frisk begynte å lete gjennom spørsmål og svar. Svaret var for meg det verste av det verste for meg. Min elskede Eli kjenner meg ikke igjen. Jeg er ikke hennes mann ……….kun en som ligner. Telefon, nettbrett, bil tattoos på kroppen……………alt er stjålet fra hennes virkelige mann som verken jeg eller våre 3 døtre kan se. 3 døtre, 6 barnebarn …….alle tilhører den usynlige meg som bare Eli ser.
Idag er det 04.12.16 og fremdeles er jeg en ukjent…………….jeg gråter en stille gråt som blir til et skrik ute i skogen når jeg var alene en time idag……………jeg er så trøtt, så ensom……….det gjør så uendelig vondt for jeg har mistet den jeg elsket mest.
Eli sover, jeg gråter og lurer på hvor mye og hvor lenge orker jeg alene.