Så sitter jeg her med noen tanker. Min kjære Eli har sovnet og det var vel bra om hun ikke hadde gjordt. Det blir litt dårligere nattesøvn av det, men jeg har ikke hjerte til å vekke henne. Det har vært litt slitsomt idag hun har litt utenfor igjen. Kanskje kan været ha en påvirkning for det har vært mørkt hele dagen. Jeg synes jeg etter hvert har blitt » litt flink» til å lese henne slik at jeg ikke forårsaker unødig stress. Faktisk kan jeg se en svak forbedring i hvordan hun takler ting.
Jeg er nok litt for snill for det er ikke mye hun gjør her hjemme. Jeg prøver å spare henne for maset, men ser at jeg nok må bli flinkere til å sette henne igang, nå gjør jeg alt selv. Jeg rekker ikke å gjøre det jeg har planlagt å gjøre for alt tar litt lengere tid nå. Snart får vi igjen prøve ut en ny medisin som kanskje vil ha en positiv virkning. Ikke så mye bedring når det gjelder gjennkjenning av meg, så er jeg meg og i neste øyeblikk er jeg en annen med samme navn. En trøst er det da tross alt at hun vet hvem våre døtre er, bare ikke mine da så klart.
Det er nesten ikke en ting som er normalt så det gjelder å holde hodet kaldt og tenke seg om. Dersom jeg stresser henne på noe blir hun engestelig og jeg får bruke mye energi på å skape ny tillit. En ting er helt sikkert, Å Bygge Vennskap er veldig viktig for å kunne gi henne trygghet.
Mange ganger er det tungt med svært få lyspunkter, men det er tross alt kjærligheten til henne som holder meg flytende. Vår kjærlighet er satt på prøve og har klart den prøven.
Det var i gode og onde dager vi lovet hverandre, nå har vi onde og skal klare det.