Det er mye som har skjedd siden den forferdelige dagen da Gullhjertet mitt fikk denne vanskelige diagnosen presenildemens.
Vanskelig fordi det betyr resten av livet med etter min mening den verste sykdommen du kan få fordi den rammer alle nært innpå også. En ting vil jeg si er positivt, jeg har fått føle hva menneskers deltagelse betyr. Det er derfor jeg alltid sier når jeg får kontakt med nye mennesker i samme situasjon vær åpen mot dine omgivelser. Det er utrolig mye støtte å få der du egentlig trodde det ikke fantes noen. Selv om man står alene til rors i denne havarerte skuta så er man ikke ensom. Jeg vet at du kanskje synes at alene/ensom er det samme, men det er ikke det skjønner du. Ensom kan du være i en folkemengde, men du kan jo ikke være alene der. Det er en vesentlig forskjell.
Veldig ofte kommer det en mld og noen ganger blir man kjent med mennesker via en samtale. Det er like verdifullt hver gang for vi er nokså like vi som får våre gode liv revet opp på slik en brutal måte. Ikke bare revet opp, men også ristet fullstendig fri for næring. Vi MÅ til slutt tillate oss selv å få hjelp i vår hverdag. Jeg tillot meg ikke det, men våre to engler Gina og Malin lurte meg egentlig ved at de visste akkurat hvilken knapp de skulle trykke på. De kunne bruke sin kunnskap fordi vi har vært åpne om det som har rammet oss.
Det er vanskelig å få tak i de muligheter som finnes i dine omgivelser, men i åpenhetens tegn finner jo mulighetene deg. Det er noe som heter “Don’t seek love, love will find you wherever you are” Nå er jo det i en annen forbindelse, men det fungerer i alt.
Det er en annen situasjon hos oss nå for Gullhjertet mitt klarer seg fint der på Helsetunet og jeg får både ladet batterier og brukt litt tid på familie. Selvsagt er jeg veldig skeptisk til mye når jeg prater med de som tar seg av Gullhjertet mitt for jeg har blitt vant til å være på vakt etter detaljer som sier at det er forandringer. En ting er jeg trygg på og det er at da hun kommer hjem igjen så er jeg på nytt forberedt på det som kan skje og har også klart å få på plass ting som skal forbedre vår livssituasjon. Det renner over med nye ideer om hvordan få henne til å bli bedre i ting som nå ikke fungerer. Jeg tror på det som jeg driver med og tror at det også kan forlenge tiden hun kan være hjemme. Uansett så er det slik som svenske Sinnasnekker Anders sa man kan ju inte bara legga sej ned å dø.
Det kan man ikke når man har ansvaret for noe verdifullt.
Da skal Vamp og jeg få oss en liten spasertur i sola før bilen må få litt omsorg innvendig.
Han en fin dag.