Vi kaller det kjærlighet.

Da var det morgen på Østfjell og det er fremdeles veldig rart å sitte slik før det lysner å se ut på lyset som sakte siger inn fra sørøst der dalen vår åpner seg. Helt stille i huset, ikke en som minner om at det faktisk lever noen her. En gang var det latter fra barn som hadde putekrig oppe i andre mens vi satt nede med samme bildet av lyset som sakte seig nedover Mobråtan og fikk Konradstua til å bli skummel. Vi satt der uten et ord for hun var alltid så fåmælt Gullhjertet mitt, det kom ikke et ord som kunne beskrive hva hun tenkte på. Det var ikke nødvendig med ord for måten hun var på sa mye mer enn ord. På vei over til kjøleskapet for å finne frem noe til frokosten stoppet hun bak meg og la armene sine rundt meg og hvilte kinnet mot hodet mitt, det var hennes måte å ønske god morgen. Alltid bakfra som om at hun var blyg etter alle disse årene, men jeg forstår nå at det var fordi bad ryggen min var det trygt.

Nå har barnelatter for lengst stilnet, putekrigen har for lengst endt i en permanent fredsavtale,men en ting er det samme.

 

Når hun føler redsel, smerte eller mister kontakten med min verden så reiser hun seg, går rundt bordet legger kinnet mot hodet mitt og står å venter på at jeg skal ta vekk det som plager. Med armen min rundt hoftene og kinnet hennes mot hodet mitt tar vi timeout en kort stund. Så er på nytt roen der og det blir stille i huset. Jeg vet fremdeles ikke hva hun tenker på, men jeg kan føle det hun føler.

 

Vi kaller det kjærlighet.                                                        

 

Så håper jeg at hun får en fin dag på Helsetunet uten redsel,smerte og ting som plager. Så er det bare å håpe på at ingenting er forandret da hun kommer hjem for lyset siger fremdeles ned Mobråtan og kaster skummle skygger over Konradstua. Jeg sitter her og venter på kinnet mot hodet mitt og håper det fremdeles kommer igjen en dag.