Hos oss er alle dager like, bare kalenderen en slik vi river av for hver dag forteller oss at ukene går. Ny dag samme rutiner som i går, noe hun kjenner igjen. Ikke så viktig for deg og meg , men for gullhjerte mitt gir det ro. Når vi ser en såpe tenker vi såpe vaske seg, men for en med alzheimer er ikke det så sikkert at det er slik. Alt du og jeg gjør handler om innlærte ting. Vi ikke tenker så mye på hva vi gjør. Men hva når bildet av den samme såpen forsvinner og 1 time blir til 1 minutt inne i hodet. Klokke på veggen viser 6, men er det 6 på morgenen eller 6 på kvelden? Du og jeg vet for vi har en følelse av tid. Når 1 minutt blir til 1 time mister man følelsen av tid. Når det er lyst både kl. 6 og kl.18 så er døgnet plutselig borte.
Når gamle rutiner må læres på ny så er det en prosess som er så slitsom for den pårørende at man til slutt ikke orker mer den dagen. Alltid når du sier » gjør det « kommer spørsmålet » hvordan gjør jeg det «. Dag ut og dag inn, det samme til du vet at nå går det. Da når gleden over at det fungerer kan du slappe av litt, men ikke så lenge for snart er du tilbake til start igjen. Slik er hverdagen og hverdagen tar ikke helga slik som hos deg.
Alzheimer hviler ikke fordi det er søndag ei heller kan du regne med at den onde tar ferie.
Så hva gjør jeg da ? Akkurat det samme som i går, sist uke og forrige mnd, jeg prøver få til det de kaller livskvalitet for gullhjertet mitt. Akkurat nå er det blomster i alle urner. Nå håper vi på sol og varme slik at hun kan stelle sine blomster slik som alltid og at jeg sjøl kan få hvile litt. Vi ønsker oss sommer.