En times alenetid.

Da var det litt tid til overs for å skrive litt. Vi har kjørt litt søppel i dag og hentet hageavfall hos mine foreldre , det ble en full henger det også etter den hekken vi klippet i går. Oppe hos oss blir det jord vi kan bruke en annen gang. Hun er veldig stille om dagen gullhjertet mitt og hun sitter mest i skyggen. Nesten alt hun starter opp med blir aldri ferdig så nå har jeg enda mer å gjøre. Det er mye utendørs og mye inne , for mye for en person. Vi får la det meste ligge av det vi skulle gjøre inne for det rekker jeg ikke. Ei ny dør må inn, listing på et par soverom , nytt rekkverk på verandaen og noe maling. Får prøve å gjøre de mest nødvendige for det er jo høyst usikkert hvordan neste år ser ut for oss. Det er vel også få forunt å kunne planlegge 1 år fram i tid, men jeg tør knapt legge planer 1 måned frem. Eli?s helse vet vi ingenting om, men bedre blir den ikke. Det er ikke fritt for at jeg synes synd på deg som leser her og kanskje har en av dine nærmeste i startfasen av denne forferdelige sykdommen som demens er. Eneste trøst er at den som blir rammet ikke merker så mye til det når det har gått en stund. Desto mer synlig er det for de rundt og det er mange ganger man sliter med depresjoner. Det er dager du får lete etter lyspunkter.

Idag var en slik dag og lyspunktet var at datter Isabelle og Emma kom på besøk og tok med Eli en tur opp til Vestmarka på gravene til hennes foreldre og onkler. Nå er Vamp og jeg ute å går litt på egen hånd eller rettere sagt sitter og venter på krakken nede ved brua. Rart er det at når jeg egentlig har litt tid alene så er jeg som mest engstelig for henne. Går det bra, hvordan er hun når hun kommer hjem, har hun glemt meg. Alle tankene om hvordan det engang var raser på i superspeed. Når jeg ser henne føler jeg at stålkontroll på alt som skjer og kan avlede oppmerksomheten når hun roter litt. Det kan jeg ikke nå og er da selvfølgelig engstelig helt uten grunn. Vi har slitt så uendelig hardt for å få det slik vi har det nå at jeg tror ikke jeg klarer det samme en gang til.

Jeg trengte ikke engste meg for ei nokså fornøyd dame kom i bil dit vi satt ved elva. Det første hun sa med skap stemme var ? hvor har du vært ?

Jeg må jo smile litt for det er ikke så lett å huske det du har glemt. Jeg er veldig glad i gullhjertet mitt og jeg håper også du er det i ditt du som også er pårørende for du kommer til å trenge hvert gram av kjærlighet du har spart opp.

Jeg sier det som det er, det er ingen lett jobb du har tatt på deg. Du skal være alt + litt til og belønningen??…se den merker du aldri noe til om du ikke tenker som meg.

Å gi et menneske du elsker et liv i tryggehet og kjærlighet slik at hun kan blomstre på sin måte, det er god nok belønning for meg.

Livet er ikke så enkelt , men så var det vel ingen som lovet det da du entret denne verden.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist