Blant W og M på Facebook.

 

Nå har jeg skrevet omtrent 850 innlegg og 800 av dem handler om vårt liv etter at Eli fikk den endelige diagnosen Alzheimer. Det har ikke alltid vært så lett å skrive om det som skjer med Eli og da med oss. Av natur er vi begge nokså lukket og liker ikke å bli utsatt for offentlighet.Eli er stille av natur mens jeg jo ikke har noe problem med å prate. Allikevel r vel 100 % av det jeg har skrevet her langt utenfor min komfortsone som det jo kalles. Vi hadde en mening med dette. Først var det å opplyse vårt lokalsamfunn om hva som skjedde. Alle ville jo før eller siden ha funnet det ut uansett. Bygdesladder var viktig å unngå for oss. Det tok veldig av dette og media hang deg på og fikk det til å ta av enda mer. Det var da jeg fikk en ide om å bruke dette som en måte å skaffe penger til noe jeg brenner veldig for. Familier der den ene har fått en kognitiv svikt diagnose sliter kanskje mye mer enn de som da har oppnådd tidligpensjons alder. Det var her jeg drømte om å kunne gjøre noe.

Drømmer er jo som kjent drømmer. Gullhjerte Stiftelsen var en slik drøm. Nå er jo jeg en mester i det å mislykkes og det eneste jeg har lykkes med er nettopp det å mislykkes. Tar jo det med stor ro for det har blitt en vane. En ting lurer jeg på. Hvor lenge skal jeg holde på å messe om hvordan livet er der du aldri ferdes, dit du aldri kommer ? Det er tungt nok som det er dette å miste den man er glad. I tillegg må jeg svelge nederlagets bitre vin for nå klare jeg knapt få så mange innom på ei uke som jeg hadde på en dag før. Det bety jo egentlig at denne siden er det ikke behov for. Det er da jeg vel tenker at hvorfor skal jeg plage meg med å skrive om noe som ikke mange bryr seg om ? Det er faktisk en plage for jeg synes det er vanskelig å gå inn i en butikk på dagtid. Gjør jeg det så blir det enten Sverige eller at jeg drar til Kongsvinger. På Skotterud blir det etter kl.18 eller senere. Jeg føler meg som en idiot.

Jeg hadde tenkt at det skulle være slutt den dagen Eli flyttet på Helsetunet og nå er jo det skjedd. Så var det denne staheten da. Den samme staheten som tross alt har holdt meg i gang disse årene. Jeg hadde denne drømmen som etter hvert har begynt å rakne og som jeg nå ser har forsvunnet helt. Jeg tenker vel at jeg nok sier stopp nå til nyttår for nå er ikke lengre formålet verdt slitet, det mentale slitet som det er. Tror du ikke det er det ? Så prøv selv å legg ut livet ditt i 800 eksemplarer å bli en bygdetulling. Det er nok av sider på Facebook som omhandler dette med demens og det rare er at det nærmest ser ut som om vi konkurrerer i sykdom. Er det den måten forskning på demens også drives, at forskerne konkurrerer med hverandre ? Da må jeg vel beklage å si at det er mange som skal få lov å oppleve det helvetet dette har vært og er. Det kommer ingen løsning før døden.

Så her sitter jeg da og er drittlei av å være bygdetulling, idiot med pennen og en drømmer.

På Facebook kan du lete etter hvor mange M’r det er blant en haug med W’r . Fortsett med det for det er folkeopplysning.

Ha en fin kveld blant W og M.