Google Foto spilte minner for meg idag. Det var tilbake fra 2010. Vi var på ferie og Eli var brun og glad. Til slutt kom et svarthvitt fra i år. Det var på sykehjemmet. Eli gråt. Tårer på et kinn. Jeg gråt da jeg kom hjem og jeg gråt i dag. Det ble ingen god reise i bilder og jeg slettet hele kavalkaden. Tenk så godt det skulle være å kunne slette den biten av livet som gjør så vondt. Jeg gråter fordi jeg vet hvor det bærer. Siste bit av veien er igang og hvor lang veien er aner jeg ikke. Det er ikke sikkert alle kan, men jeg kan se forandringen på henne fra uke til uke. Hun som var så stram og rak har blitt det motsatte. Jeg føler også at jeg har blitt eldre. Dette året har ikke brakt med seg så mye glede. Særlig siste halvår har vært veldig tyngende. Da Gullhjerte mitt bodde hjemme så kunne det være gode dager når vi fikk til det vi ønsket. Nå eksistere ikke en god dag mer. Jeg savner henne veldig til og med gnirkingen fra joggeskoene som hun alltid skal ha på. Nå står de i gangen og får bein å gå med hver lørdag håper jeg. Jeg var hos henne idag også. Vi gikk en tur rundt sykehjemmet først Vamp og jeg. Det har blitt slik selv om jeg gleder meg til å se henne. Når jeg får parkert bilen må vi gå denne runden for å finne ro. Gå først så jeg får tid til å få på masken som skjuler det vonde inni meg. Hun var så trøtt i dag også, men det er litt godt for så er dette stressede uttrykket i ansiktet borte. Hun får slappet av. I dag duppet hun av flere ganger for dagen hadde vært lang. Nå som før så våkner hun mellom 4-5. Når jeg først kommer inn går det greit for da går energien med til å skjule hvor leit dette er. Det hadde vært bare moro å komme dit om jeg bare kunnet tatt henne med hver gang jeg går igjen. Det kan jeg jo ikke. En trøst er det jo å se at hun har falt til ro der og idag trodde hun jeg kom hjem. Det tok litt tid før hjem ble her jeg bor. På en måte så blir jeg glad hver gang det skjer for da vet jeg at hun har fått ro. Jeg fikk gå igjen uten noen problem idag onsdag. Utenfor måtte vi gå rundt en gang til for å se gjennom sansehagen om hun satt i stolen sin.
Fikk da tatt meg en tur på treningssenteret også, men får prøve gjøre det før jeg skal til henne. Det er litt tomt innvendig etterpå og ikke så lett å få noe flyt i treninga. Jeg følger en plan og legger til litt hver gang for å lure meg selv til å dra neste dag også. Det hadde jo vært godt å få tankene over på noe annet litt. Slik det er nå så har jeg ikke en god dag. Den gode dagen er død og begravet. At det blir noen bedring framover er lite trolig. Det er vel bare å gjøre som jeg har gjort disse årene, fortsette.
Slik er livet på baksiden av månen. Det er den siden du aldri ser.
Det er mange sanger som griper meg veldig og Jørn Hoel har flere. Stemmen hans er jo vemodig og gir stemninger du ikke styrer du finner den Her
Det ingen andre får.
Kanskje ser æ opp en vakker dag
og trur at verden fortsatt står ved lag
Men ser at sola har blitt skifergrå
Og månen har blitt blå
Ser Sahara ligge under vann
Og på Nordpolen veks det løvetann
og det umulige ska skje med mæ
At æ går min vei fra dæ
Men så lenge verden fortsatt står
Og hjertet slår når æ røre ved dæ
Ska æ gi dæ det som ingen andre får
Og vess ei stjerna ramle ned tell mæ
Da ska æ si «den e nok di»
Du kan få den
Æ treng ikkje mer
Når æ har dæ
Men når høsten kommer i april
Og du har mista varmen i ditt smil
Når all kjærlighet e kald som is
Og ingen sverme i Paris
Da ska æ gå fra dæ i samme stund
Som en firkant har blitt sirkelrund
Det ska skje når all fornuften dør
Men aldri før
Men så lenge verden fortsatt står
Og hjertet slår når æ røre ved dæ
Ska æ gi dæ det som ingen andre får
Vess verden står
Og hjertet mett slår
Ska æ gi dæ det…