Slik så det ut idag når jeg rettet kameret mitt mot sola. Det ble en fin dag bortsett fra turen til Sverige. Frekk utålmodige landsmenn ødela den turen. Noen ganger kan man faktisk skamme seg over å være norsk. To damer i 50 årene stjal sminke for en del hundrelapper mens den mannlige følgeren holdt vakt. Takk og lov var det to til som så dem og de var i uniform. Jeg smilte når de ble tatt, det gjorde ikke de ☺ Det å bli konstant påkjørt bak på legga i kassekø er også festlig. Det blir ikke flere lørdagsturer på oss til Sverige på ei stund. Bare stress og ikke koslig i det hele tatt.
Vi var ikke fullt så beveglige idag Vamp halter litt etter et møte med ungdomlige Godtfred som er av rasen St.Bernhard. Litt diger lekekammerat. Eli har pleiet blåmerker og er trøtt, men fornøyd med turen for de 5 kg extra vekt hun har fått liker hun ikke. Det var godt med bare en liten tur idag. Vi fikk en hel del bilder fra turen igår som vi nå skal skrive stedsnavn på og bruke seinere for at hun skal få øve på å finne veg dit. Er spent på om det går, men tror at om vi tar et besøk til når snøen er borte så greier hun kanskje det. Det er noe spesiellt med hvert sted så tanken var å knytte det spesielle til et navn og bilde. Da blir det 3 ting som skiller stedene fra hverandre. Jeg tror at da vil hun huske hva stedet heter når vi kommer dit.
Jeg undrer veldig på om kanskje kunnskapen om demens har hengt seg litt opp. Det blir jo sagt at det er store ulikheter hos gruppen med demens, hvordan vet de det når de ikke vet likhetene. Er den eneste likheten hos de med alzheimer det at de har alzheimer? Det høres slik ut når jeg leser om sykdommen. At det er ulikheter er vel nokså klart, det er jo forskjellige personligheter. Jeg har sett på alle disse testene på nettet og synes at det er altfor mange ting som kan forstyrre slik at resultatet blir dårligere. Som feks i Eli’s tilfelle for hun har alltid følt seg tryggest når jeg er til stede, det har hun alltid sagt. Hun blir testet uten meg og det gir unødig stress. Egentlig er det ikke viktig for sykdommen er der og kommer ikke til å bli borte vi må leve med den.
Det var bare noen tanker jeg fant i en krok. Det er liksom bare en tanke hele tiden, hvordan få det best mulig for Eli for det påvirker oss begge.
Tenker vi sier god natt nå og takker deg som leser for følge.