Livet er en gave og ingen selvfølge.

Det ble litt av en dag. Opp kl. 6, støvsuging og vasking før hjemmesykepleien kom. Anette hadde som vanlig hatt rakettbrennstoff i morgenkaffen sin og det gir et vanvittig godt humør som hun sprer til alle i sine omgivelser, man blir bare revet med.

Vi hadde lyst på en skogstur idag så det ble den vonde turen som Eli sa før. Rinnerberget er brattere enn rett opp med mange issvuller, men opp kom vi som du ser på bildet.Eli overrasket litt med baklengs fall på rompa ut i ei grøft så hun ble litt bløt der bak, men slik blir det når man ikke hopper langt nok. Det var litt mer snø på toppen enn vi hadde trodd så turen tilbake på en ubrøytet bilveg ble heller lang og tung. 6 timer labbet vi rundt i skogen så det var en trøtt dame jeg hadde med meg på slutten. Nå slapper de av både Vamp og Eli.

Mens vi var ute og sleit oss opp berget som vel er det værste terrenget vi har der vi bor så tenkte jeg litt på det som tross alt står i hennes utredning. At det skal være vanskelig å ha henne hjemme. Hvordan det blir på lang sikt vet jo ingen så det kan jo like gjerne være slik det er nå. Når jeg så tenker tilbake til 23/1 når jeg hentet henne hjem og hvordan det var da så koster jeg på meg å være litt stolt av meg sjøl. Da Eli kom hjem var det bilder av innholdet i skuffer og skap som jeg hadde hengt opp, fordi hun hadde problemer med å finne rett plass før hun dro. Jeg hadde tatt bilder og skrevet dem ut. Det tok 2 dager da kunne jeg ta dem ned, vel det hender hun bommer litt nå også, men svært sjelden. Hadde jeg fulgt rådene jeg fikk så hadde gullhjertet mitt bodd i en skjermet leilighet nå. Det hadde vel vært en personlig katastrofe for henne og oss. Så feil kan altså en utredning være. Jeg tviler ikke på den egentlig, men det blir jo der og da som blir vurdert. Det var uansett bra at den ble gjordt for så har jo jeg noe å gå ut fra.

Vi har det helt topp sammen og bare det blir snøfritt skal hun få så mange fysiske utfordringer at i toppform ska hun nok bli. Nå sover gullhjertet mitt og jeg synes litt synd på henne for hun fikk slite tungt idag. Mange blåmerker ble det også etter knall og fall ute i skogen. Så fikk også hun tatt en del bilder som vi skal bruke seinere for da kan vi se på mobilen og si dit går vi idag og så finne veien. Da blir det trening for både hodet og beina.

Vi må tro på det vi driver med for alternativet er så mye værre.

 

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist