Derfor blogger jeg.

Det har hendt og det hender at jeg får spørsmål om hvorfor jeg blogger og hva jeg ønsker å oppnå med dette. Det synes jeg er bra for da betyr det både at folk er litt kritiske og litt mer enn noen som bare er nysgjerrig. Det er en litt lang historie for jeg har blogget en god stund lengre enn denne bloggen viser. Min opprinnelige blogg ligger nå litt død med vilje for det er dette som jeg ønsker å blogge om nå. Den er jo heller ikke knyttet til navnet mitt så den lar jeg være anonym.

Denne bloggen ble til litt som en slags dagbok for at våre barn og mest våre barnebarn skal kunne få vite hva som skjedde med mormor. De vil jo merke at hun forandrer seg og da få en slags forklaring på det da de blir gamle nok.

Det er nok mange som tror det er en slags terapi, men jeg tror nok våre døtre kan skrive under på at pappa lukker igjen når det blir sterke følelser. De bearbeider jeg best alene ute i skogen. Jeg viser sjelden følelser.

Da Gullhjertet mitt fikk diagnosen så pløyde jeg gjennom nettet for å finne noe om hva som vil skje med henne. Jeg fant kun slik som medisinske artikler ikke noe fra mennesker som meg. Det å kunne vise andre som havner ufrivillig opp i dette hvordan vårt liv ble synes jeg er viktig. Det å ikke vite hvordan morgendagen kan se ut er verst synes jeg.

Fra nyttår og fram til ferien har pila pekt oppover og da blir det jo mer positivt det jeg skriver om, men som nå kan det jo ikke bli så mye av det for det skjer veldig lite å glede seg over. Vi har kommet til et punkt der det er vanskelig å øve opp nye ferdigheter og tiden går med til å prøve beholde de som er. Slik er demens.

Det blir litt motsatt av slagrammede der pårørende får litt mer betalt for samme blodslitet. Du kan lese en fin historie hos

https://blackbirdsinging.blogg.no

Jeg vil ha flere lesere og dette blir det kommentarer av når jeg skriver det. Lesere betyr noe for meg og jo flere jo bedre. Bloggen og leserne er et verktøy i mine øyne.

Da Gullhjertet mitt var på Sanderud var hun ofte ute i sansehagen, men hun syntes det bare var en flekk med gress. På Helsetunet i Eidskog er det en slik hage og der er jo de som har sitt hjem der. Min barndoms hage var stor hadde en kulp med padder i og mange epletrær. Hvilke minner tror du de som bor der har av sin barndoms hage ? Den sansehagen skulle jeg likt å fått mye større for det er det plass til. Se på toppbloggere som http://sraad.blogg.no de har gjordt blogg til et levebrød.

Hadde jeg hatt de beløpene kunne sansehagen blitt betydelig større for der nede i sansehagen kommer vi begge til å sitte en dag. Om du hadde spurt meg for 2 år siden hva jeg ville ha brukt penger på så hadde jeg svart OSS jeg også. Det er bare det at i dag har ikke de pengene noen verdi. Jeg får ikke tilbake kjæresten min for all verdens penger, men jeg kunne skape livskvalitet for både henne og andre som til slutt må få et annet hjem. Det kalles kjærlighet dette å skape muligheter for noen som det er for sent for, man gjør det av kjærlighet. Nå har ikke jeg noen tro på at jeg kommer til å få det til med hjelp av bloggen min så jeg har en plan B, men dessverre så må nok den ligge litt til for vi må jo ha noe å leve på vi også.

Kanskje høres det bare dumt ut, men jeg er ikke så veldig redd for å bli gjort til latter så det går bra.

Vet ikke om det var noe svar til de som mener 350 lesere er bra nok.

Sansehager blir ikke til på drømmer.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist